Kan en bedrift virkelig bli sirkulær så lenge den er del av verdikjede som fortsatt har lineære ledd? Og hvis ikke, er sirkulærøkonomien egentlig uoppnåelig?
Siden forsommeren har vi gått rundt og småkranglet med hverandre og andre bærekraftsfolk, etter å ha hørt en konferansetaler på New Business Models-konferansen i San Sebastian hevde at “ingen forretningsmodeller kan være bærekraftige før hele det økonomiske systemet er bærekraftig”.
Først ble vi irriterte og oppgitte, og en oppfordring til både forskere og forretningsfolk om å gi opp. For et slikt perspektiv skaper jo tidenes “høna og egget”-situasjon. Hvordan skal det økonomiske systemet bli bærekraftig om ikke enkeltbedriftene og de andre aktørene det består av, gjennomfører bærekraftsforbedringer? Og hvordan i all verden skal man jobbe med å forbedre systemet uten å prøve å forstå og endre de mange små delene som til sammen utgjør dette systemet?
Vi reflekterte og kranglet videre gjennom sommerferien, og på sensommeren ble temaet aktualisert for oss i forbindelse med at vi ble invitert til å holde et innlegg for den regjeringsnedsatte ekspertgruppen for utredning av sirkulære tiltak. Da gjenopplivet vi diskusjonen om helheten og delene, for når man skal skape en virkelig sirkulær økonomi, er det ikke tilstrekkelig at bare noen av aktørene i økonomien er sirkulære.
Bevares, det er ikke første gang vi har balet med disse tankene. Bærekraftsproblemet er jo et godt eksempel på et såkalt “wicked problem” eller på godt OL-norsk: en real floke. Med andre ord er det et sammensatt problem med altfor mange sammenkoblede faktorer som ikke har en enkel løsning.
Tidlig i vår karriere forsket vi på slike sammensatte problemer, og studerte hvordan vi mennesker har en tendens til å løse feil problem. Dette gjelder særlig i møte med slike floker, som bærekraftsproblemer ofte er. Det er jo så fristende å forsøke å forenkle og strippe ned slike problemer, for å gjøre dem forståelige og håndterlige.
For hva er egentlig klimaproblemet? Eller fattigdomsproblemet? Og kan disse problemene løses uten at vi tar tak i dem på et overordnet, systemisk nivå? Vår og andres forskning viser at man er nødt til å formulere disse problemene på en flerdimensjonal måte, det vil si en måte som fanger opp de ulike aspektene ved problemet. De nevnte problemene over, for eksempel, klima og fattigdom, henger tett sammen.
For om alle på denne jordkloden skal få mulighet til å oppnå det samme velferdsnivået som oss så vil det kreve enormt med energi, og selv om olje og kull har blitt dyrt, er det fremdeles langt billigere og mer tilgjengelig enn fornybare energikilder. Så hvordan løse det ene problemet uten å forverre det andre?
Disse problemene må derfor forstås og angripes som floker, og løsningene må være innrettet deretter. Vår forskerkollega fra konferansen på forsommeren har derfor selvsagt på mange måter rett i at slike problemer krever løsninger på systemnivå. Vi må allikevel innrømme at dette gjør litt vondt å bli minnet på, og det er kanskje derfor vi reagerte som vi gjorde. Ingen liker jo å bli stukket med pekefingeren mellom ribbeina, særlig ikke når man opplever at man gir jernet for å løse store og små problemer på en god måte.
Så denne diskusjonen har både plaget og beriket oss gjennom sommeren, og vi har diskutert dette i flere episoder av podcasten vår “Bærekraftseventyr”, og med studentene våre på NHH nå ved semesterstart.
Siden vi jobber mye med den sirkulære økonomien og design av sirkulære økosystemer, kjenner vi jo godt til utfordringene. En sirkulær økonomi er i seg selv en floke – en kompleks sammenheng mellom ulike sektorer, bedrifter, og individuelle aktører som alle må samhandle på nye måter. Ofte skal de til og med tjene penger på nye måter, og bryte med måten de alltid har gjort ting på. Men det som ofte glemmes i idealistiske visjoner om en sirkulær økonomi, er at den ikke kan være sterkere enn sitt mest lineære ledd.
Dette betyr at selv om vi lykkes i å gjøre enkelte forretningsmodeller, eller sågar bedrifter, mer sirkulære, vil det større systemet fortsatt være sårbart dersom vi ikke samtidig adresserer de lineære prosessene som finnes andre steder i økonomien. Her ligger den virkelige utfordringen: å utvikle et system som ikke bare støtter sirkularitet, men som også aktivt motvirker lineære strukturer. Vi kan ikke nøye oss med å designe sirkulære produkter eller fremme resirkulering; vi må også arbeide for å endre det økonomiske og regulatoriske landskapet som omgir disse prosessene.
Dette innebærer blant annet å etablere nye markeder for sekundære råvarer, stramme inn regelverk som i dag oppmuntrer til engangsbruk, og sørge for at alle deler av verdikjeden trekker i samme retning for å oppnå sirkularitet. Og det fordrer også at det gjøres endringer i de selskapene som har viktige inntektsstrømmer bundet opp i det lineære systemet og dermed holder sirkulær innovasjon tilbake. Så lenge det er økonomisk fordelaktig for avfallshåndteringsselskapene å hente restavfall og brenne det for å produsere energi, vil dette selvsagt være en bremsekloss på omstilling i retning av mer oppsirkulering av ressurser.
Som forskere, og som samfunn, har vi et ansvar for å jobbe på flere nivåer samtidig: både med de små delene som utgjør systemet, og med systemet som helhet. Bare ved å ha et helhetlig perspektiv kan vi sikre en reell overgang til en sirkulær økonomi, der ingen ledd er så lineære at de svekker hele strukturen.
Så selv om det kan være ubehagelig å innse, må vi erkjenne at vår forskerkollega på mange måter har rett: Vi må arbeide både med systemet og med dets individuelle komponenter samtidig. Bare da kan vi virkelig håndtere de komplekse flokene som bærekraftsproblemer og sirkulær økonomi utgjør.
Innlegget var først publisert i Teknisk Ukeblad 5. september 2024.
