Myk landing?
Når det gjelder sluttdato for oljeproduksjonen: Hva med i morgen? Victor D. Norman stiller spørsmålet i DN.
Hurra for strømprisene!
Strømpriser er tydeligvis noe helt annet enn oljepriser, skriver Victor D. Norman i DN.
Alt oppstyret i det siste om strømprisene og kraftkablene til utlandet gir assosiasjoner til Odd Børretzens beskrivelse av de første nordmenn: Tullingen som ravet nordover på jakt etter iskanten da det endelig ble levelig klima nedover i Europa: «Hvor ble det av isen? ISEN!»
Norge er storeksportør av energi, og det er takket være betalingsviljen for energi i utlandet at vi er nær verdenstoppen i velstand. Siden det meste av energiressursene er eid av stat og kommune, er det den samme betalingsviljen som gjør at vi også har bedre offentlige tjenester og lavere skatter enn andre land. Når prisen utlendingene er villige til å betale for olje eller gass stiger, blir det da også med rette jubel både i de tusen hjem og i de nesten like mange politiske partiene vi etter hvert har fått råd til å koste på oss.
Men strømpriser er tydeligvis noe helt annet enn oljepriser. For elkraft er det noe i nærheten av en nasjonal krise at vi får mer enn godt betalt for kraft vi selger til utlandet. At det nødvendigvis må føre til at strømmen blir dyrere også for norske forbrukere, er så – men det er de samme forbrukerne som nyter godt av de merinntektene staten og kommunene får, og nettoen, både for det norske samfunn som helhet og for «vanlige folk» er klart positiv.
Klimapuritanisme
Skal velgerne slutte opp om klimatiltak som biter, må trendsetterne endre livsstil, skriver Victor D. Norman i DN.
Så hvorfor i all verden danser vi ikke i gatene? Hvorfor vaser vi i stedet rundt i høstmørket på jakt etter gamle dager da Norge var fattig og strømmen billig?
Jeg har ingen problemer med å forstå at de høye strømprisene er kommet som et sjokk, og at mange kan ha problemer med å betale uventet høye strømregninger; og i forlengelsen av det er den politiske konkurransen om strakshjelp til folk både riktig og prisverdig.
At prishoppet er kommet som et sjokk på folk, er imidlertid et stykke på vei fordi mange av de samme politikerne fremdeles snakker som om norsk kraft er noe som bør forbeholdes norske forbrukere og norske virksomheter. Til og med vår ellers utmerkede nye olje- og energiminister forsvarte i Debatten på NRK denne uken kraftkablene til utlandet med at de var nødvendige for å sikre kraftforsyningen til Norge. Det kan tenkes at de også er det, men først og fremst har vi kablene for at vi skal kunne eksportere elkraft – akkurat som gassledningene til utlandet er der for at vi skal kunne eksportere gass, og bøyelasterne i Nordsjøen er der for norsk oljeeksport.
Grønske i aksjemarkedet?
Tenk tanken at Equinor fikk skruppelløse investorer som gir blaffen i klimaet, skriver Victor D. Norman i DN.
Vi har for lengst lært oss å leve med svingninger i prisene på olje og gass – å glede oss når prisene er høye og bekymre oss for petroleumsinntektene når prisene er lave. Ett politisk parti har riktignok opp gjennom årene forsøkt å slå politisk mynt på høye bensinpriser, men det store flertall av velgere har unnlatt å bite på kroken og vært seg bevisst at det de får igjen takket være økte oljeinntekter langt overstiger merutlegget til bensin.
For strøm er vi ennå ikke der. Det er politikernes skyld – og største skylda har de gamle kraftsosialistene som fortsatt spøker i korridorene i Arbeiderpartiet og LO. De satte allerede i oljealderens barndom en effektiv stopper for en fordomsfri politisk debatt om ikke elkraft burde behandles på samme måte som oljen. De har riktignok senere vært begeistrede deltagere i ferden mot liberalisering og internasjonalisering av kraftmarkedene, men det har stort sett skjedd i det stille, og uten at noen åpent har sagt at ja, nå har vi bygd kabler til utlandet slik at vi kan forvalte elkraften på samme måte som vi forvalter olje og gass. I stedet har man altså mumlet noe om forsyningssikkerhet …
Siden elkraft er den delen av den norske energiformuen som også er klimavennlig, er vi på overtid når det gjelder å gravlegge de siste rester av retorikken fra 1950-tallet og få velgerne med på at elkraften er så verdifull, både i konkret og overført betydning, at vi hverken har råd eller samvittighet til å selge den på billigsalg her hjemme.
Ville veier
Hvis noen i det politiske miljø er i beit for penger til gode prosjekter, er det 11 milliarder å hente utenfor Risør og Kragerø, skriver Victor D. Norman i DN.
Europa trenger norsk elkraft for å erstatte kullkraft og annen fossil energi. De skyhøye strømprisene er en påminnelse om at behovet er i ferd med å bli akutt.
Kronikken var først publisert i DN 3. desember 2021.