Vi trenger revidert lovgivning på konkursområdet, slik at både samfunnsøkonomiske og bedriftsøkonomiske kostnader ved konkurs minimeres, skriver Aksel Mjøs og Karin S. Thorburn.
Vi må vente mange konkurser i året 2020, på tross av alle tiltakene. Hvordan skal vi da begrense konkurskostnadene og sikre at gode virksomheter overlever?
Konkurslovgivningen prioriterer å sikre raske oppgjør foran gode og verdibevarende løsninger for kreditorer, ansatte og andre interessenter i selskapene. Det bør være forskjell på å starte en konkursprosess og at dette ender med at selskapet oppløses.
Problemet er når også gode selskaper som har gått konkurs på grunn av finansielle forhold, går i oppløsning.
Selskapene som gikk konkurs i årene 2012–2016, hadde i gjennomsnitt 6,3 millioner kroner i omsetning, seks ansatte og var syv år gamle i siste rapporteringsår før konkurs.
Vi trenger revidert lovgivning på konkursområdet, slik at både samfunnsøkonomiske og bedriftsøkonomiske kostnader ved konkurs minimeres.
Konkurser er en naturlig del av markedsøkonomien. Det er viktig at entreprenører og investorer satser på nye, risikable prosjekter selv om mange mislykkes. Vi trenger en lovgivning som gir virksomheter med problemer, et rammeverk for rekonstruksjon.
De virksomhetene som er langsiktig levedyktige, kan refinansieres og/eller restruktureres og gå videre. Et bedre lovverk for å ivareta gode, risikable tidligfaseselskaper i konkurs er en viktig del av en helhetlig entreprenørskapspolitikk.
Problemene med norsk konkurslovgivning er blitt omtalt før, men med begrenset respons fra myndighetene.
Kapitaltilgangsutvalget anbefalte en lovendring, basert på en rapport Justis- og beredskapsdepartementet bestilte i 2016 fra Leif Villars-Dahl, dommer ved Oslo byfogdembete og medlem av konkursrådet.
De viktigste forslagene derfra var at man bør kunne starte en rekonstruksjonsprosess allerede når selskapet ventes å havne i alvorlige økonomiske problemer.
Man bør se på flere rekonstruksjonstiltak, ikke bare gjeldsforhandlinger.
Man bør også kunne ta inn ny finansiering i selve rekonstruksjonsprosessen. Hensikten er å unngå at ellers lønnsomme virksomheter ikke mister viktige ansatte, kunder, leverandører eller systemverdier, selv om de finansielt går konkurs.
Hvis problemet er at virksomheten ikke kan ventes å bli konkurransedyktig, så er konkurs og oppløsning helt greit. Vi må greie å ta vare på de gode selskapene. De involverte, kreditorer og bostyrer, må vurdere utsiktene, verdier og risiko i hvert enkelt tilfelle.
Vi trenger at lovgivningen gir dem tid og råd til å gjøre det.
I andre land løses dette på andre måter.
Mest kjent er USAs «Chapter 11»-lovgivning, som beskytter virksomheter mot at kreditorene kan oppløse dem, det vil si nedleggelse og salg av maskiner og annet. Det gir ro til å få frem bedre løsninger, oftest også for kreditorene.
I Sverige har man en mellomløsning. Der får bostyret nok tid til å utforske ulike løsninger, inkludert salg av hele eller deler av virksomheten. Selskapet kan i konkursperioden fortsette å betale lønninger og betale til leverandører som er viktige for å sikre driften. Man kan også ta opp nye lån i restruktureringsperioden. Etterpå må disse lånene tilbakebetales før andre får oppgjør.
Hverken «Chapter 11» i USA eller den svenske modellen er perfekte, men begge er bedre enn vår løsning.
Hvis man på kort sikt skal sikre selskapene bedre muligheter til å overleve en konkurs, er det viktigste å beskytte fortsatt virksomhet, for eksempel gjennom å gi prioritet til lønn og betaling til leverandører ved fortsatt drift i konkurs.
Vi er i en krise der det brukes enorme beløp på å kompensere for virkningene av koronaviruset og konsekvensene for ansatte og virksomheter av tiltakene for å begrense spredningen. De siste ukene har vi sett en handlekraft uten sidestykke.
Økt konkurshyppighet ligger noe frem i tid. Vi trenger umiddelbart noen sentrale endringer som gir selskaper og konkursbo tid og ro til å finne gode løsninger i kriser. En langsiktig lovrevisjon kan tas senere.
Bedre prosesser vil både bevare arbeidsplasser og særlig sikre innovative, sårbare virksomheter som vi trenger for å omstille norsk næringsliv for fremtiden.
Kronikken ble først publisert i Aftenposten 13. april 2020.
