Litt oljekutt vil sette fart på klimapolitikken
Det er litt spennende hva som skjer med gjenstående fossilressurser i verden – og i Norge. Ser vi noe av spenningen allerede i Nordsjøen?
Verden har per dags dato bestemt at det er etterspørselen som skal reduseres når vi sikter mot den store energiovergangen, fra fossilt til alt annet. Eksempelvis ved at CO2-avgifter og klimakvoter og vindsubsidier og elbilstøtte reduserer fossiletterspørselen.
Spørsmålet har nå kommet i spill, med pasninger fra mange kanter. Ikke bare vil New Zealand og en viktig miljøbevegelse og noen mindre viktige norske partier uavhengig avkorte egen petroleumsvirksomhet. Vi har også fått opprop fra viktige økonomer som argumenterer for det samme, og vitenskapelige publikasjoner. Endelig har rettssaker og det religiøst rungende skambegrepet gjort sin inntreden og kan ryste dagens ensidige vektlegging av etterspørsel.
Petroleumsnasjoner
Hvis petroleumsnasjoner skal svare for noe av karboninnholdet i sin eksport, er det himmelvid forskjell mellom tilbudsbegrensninger ved hjelp av kvoter til produsentlandene og en eventuell skatt på eksport.
Valget av etterspørselssiden er ikke så opplagt om vi tar utgangspunkt i økonomisk teori: Det kan bli omtrent det samme effektivitetsmessig om tilbudet eller etterspørselen begrenses. De store forskjellene er gjerne fordelingseffekter, eller byrdefordeling.
For klimaproblemet vil forskjellene i byrdefordeling være enorme. Etterspørselsorienterte tiltak presser eksportprisene på fossilt brensel ned. Eksportland vil da bære mye av byrden ved utslippsreduksjonene. Disse stritter imot og pumper febrilsk.
Et alternativ til etterspørselskvoter er å la produsentlandene ha kvoter, eksempelvis 40 prosent av påviste reserver. Da ville produsentprisene stige, og importlandene ville bære mesteparten av byrden ved utslippsreduksjonene.
Behovet for utslippsreduksjoner
Fossileksportlandene kunne faktisk tjene på klimapolitikken, eller rammes svært skånsomt. Tenker vi på denne enorme forskjellen, er det mulig at krangelen – de ganske impotente globale utslippsreduksjonene – ikke handler om behovet for utslippsreduksjoner, men om hvordan byrden skal fordeles.
Eksportlandene strever uansett med å holde sammen en koalisjon som bare halvveis lykkes med å presse fossilprisene opp. De kunne godt ønske seg et Kyoto-basert verdenspoliti som etablerer et «vinmonopol» for fossiluttak. De ville hjelpes med sine monopoliseringsanstrengelser.
Importlandene vil ikke dette, fordi de trives med lave produsentpriser som en varm vind i ryggen under omstillingen. At dagens regime gir den tyngste byrden til eksportlandene, lever de følgelig godt med.
Stengning av pengekranen
Mange ser en fremskyndet norsk stengning av pengekranen som uansvarlig. En viktig grunn er at gratispassasjerproblemet dukker opp, også her:
Produksjonsreduksjoner burde koordineres, ellers belønner vi andre for å gå motsatt vei. Tidlig alenestengning koster unødvendig mange bybaner.
Men alle vil erkjenne at norsk politisk alenestengning er noe som kan skje. Et lite hint om tidlig stengning kunne ha noen synlige konsekvenser.
En mulig konsekvens kunne være at privates oljeleting og prosjektutvikling opphører eller blir mindre langsiktig, som når den konsentreres nærmere eksisterende installasjoner. Funnene vil være mindre, men avkastningen kommer raskere. Mindre sårbart for norsk alenestengning.
Norske kapitalinteresser
En annen mulig konsekvens er at store og solide utenlandske selskaper selger seg ut. Hvis kjøperne er yngre selskaper uten egenkapital, kan de være bedre «egnet» for nære og truende skatte- og stengningsforpliktelser. Banker, miljø- og skattemyndigheter bør være årvåkne.
En tredje mulig konsekvens er konsolidering rundt få, norske kapitalinteresser. Disse kan være bedre egnet til å forsvare seg i det politiske landskapet. Tilsvarende kan statsmakten se på disse norske selskapene som en forpliktelsesmekanisme som svekker stengningsforkjemperne.
En erkjennelse av Norges sårbarhet i oljealderens solnedgang kunne også gi norsk erkjennelse av at koordinerte tilbudsreduksjoner kan bidra til at verden samles om klimapolitikk.
Bredere byrdefordeling
For fossileksporterende land vil koordinerte tilbudsreduksjoner være bedre enn dagens regime, som tvinger dem til å selge pjuskete høns i truende vær. Importerende land vil nok gjøre en viss motstand, men kan kanskje lokkes av at tilbudssidepolitikk gir bredere byrdefordeling og tilslutning til klimapolitikk som sådan.
Bare land med nettoeksport lik omtrent null, som USA, vil være like glade om verdens klimapolitikk begrenser tilbudssiden eller etterspørselssiden.
Jeg tror en kombinasjon av dagens etterspørselsreduksjon med tilbudsreduksjon vil gi verden et forfriskende dytt i klimavennlig retning.
Norge kunne bidra til en slik mobilisering, blant annet for å skape trygghet hjemme. At et slikt norsk initiativ innebærer egeninteresse, vil neppe diskvalifisere.
Kronikken Litt oljekutt vil sette fart på klimapolitikken ble først publisert i Dagens Næringsliv, 17. august 2019.