Innovasjonsmuskelen trenger trening
Slik talentfulle idrettsutøvere må trene for å vinne konkurranser, må også organisasjoner hele tiden trene for å bli bedre på å innovere, skriver NHH-professor Christine B. Meyer i DN.
Tillitsreform er en knakende god idé. Da må politikerne gi fra seg kontroll
Omfattende politisk styring og kontroll gjør at offentlige tjenester blir dårligere enn de kunne ha vært. Se bare på barnevernet, skriver NHH-professor Christine Meyer i DN.
Jeg er ikke den eneste som har sittet klistret til skjermen og sett siste sesongen av den danske serien Borgen, der hovedpersonen Birgitte Nyborg nå har rollen som utenriksminister. Gjennom den siste sesongen følger vi kampen mellom å overleve som utenriksminister og ha tillit i egen partiorganisasjon.
Skaperne av serien Borgen skal ha blitt inspirert av Margrethe Vestager som modell for Birgitte Nyborg. Før hun ble konkurransekommissær i EU og tok opp kampen med giganter som Google og Gazprom, var hun nummer to i regjeringen til Helle Thorning-Schmidt. Hun var der pådriveren for den danske tillitsreformen. Den knesatte styring basert på tillit som prinsipp på nasjonalt nivå i en avtale med de største fagforeningene.
Margrethe Vestager dro så til Brussel, og den danske regjeringens arbeid med tillitsreformen mistet piffen. En av fagforeningene trakk seg med begrunnelse at det ikke var sammenheng mellom ord og handling.
København lyktes imidlertid med sin tillitsreform. Resultatet var redusert byråkrati og mer frihet under ansvar til de ansatte. Godt hjulpet av forskning har denne tillitsreformen spredt seg til Sverige og Norge, men foreløpig er det blitt mer ord enn handling.
Kronikk om valgkamp i krisetid: Fortsatt «først meg selv»
Med koronapandemien skulle en kanskje tro at valgkampen var preget av hvordan Norge sammen med andre toneangivende land kunne løse en av de største globale utfordringene vi har. Men neida. Det skriver NHH-professor Christine B. Meyer i DN.
Tillitsreformen er et oppgjør med «new public management» og prioritering av stram tidsstyring, resultatmåling og detaljkontroll. Dansken Jan Hoby sier det sånn: «Vi kan ikke klemme på barn på en mer effektiv måte».
I Produktivitetskommisjonen ble vi forelagt en figur som viste effektivitet i barnevernet basert på ressursbruk. Et mer meningsløst mål er for hvor godt barnevernet fungerer er vanskelig å finne. Spørsmålet er likevel om det er «new public management» som er roten til ondet eller om hovedproblemet ligger et helt annet sted – i den politiske styringen.
La meg ta barnevernet som eksempel. Sitter en på politisk nivå, hører en sjelden om alle barna som har fått det bedre takket være barnevernet. Det en hører om er alle sakene der barna «urettmessig» er tatt fra foreldrene, foreldre som nektes kontakt med sine biologiske barn og barn som er blitt rusavhengige etter å bli plassert i barnevernstiltak.
Store medieoppslag og kritikkverdige enkeltsaker følges opp av evalueringsrapporter, og resultatet er ikke overraskende enda mer politisk styring og detaljkontroll. Ansatte i barnevernet blir enda reddere for å gjøre feil og ta modige beslutninger.
Resultatet er høy turnover og utbrente medarbeidere.
For å få et bedre barnevern burde den politiske reaksjonen vært helt motsatt. Dyktige og erfarne barnevernsansatte skulle fått tillit til å utøve skjønn i de komplekse og vanskelige beslutningene. De skulle ikke være redde for å bli hengt ut i avisen for å gjøre det som er til det beste for barna.
Det handler om evnen til å fornye seg over tid
De hadde neppe klart å skrive utfyllende om endring og innovasjon for ti år siden. Nå er tiden overmoden for boken «Innovasjonskapasitet».
Oppmerksomheten burde være rettet mot å trekke til seg trygge, erfarne voksne som kan håndtere vanskelige situasjoner og omsorgsovertagelser med klokskap.
Istedenfor å kritisere barnevernsansatte burde de øverste lederne rose dem for jobben de gjør. Unge medarbeidere som i dag blir utbrent og slutter, skulle ikke blitt overlatt til seg selv og fått kjeft for å ikke følge riktige prosedyrer i møte med sinte foreldre. De skulle være omgitt av trygge omgivelser og være del av team der de kunne lære av erfarne kolleger og bli trygge på jobben.
Det er selvfølgelig ikke slik at barnevernet er perfekt. Det gjøres dårlige vurderinger, prosedyrer følges ikke godt nok opp, og noen barn skulle aldri vært innom barnevernet. Men den politiske styringen og kontrollen gjør at tjenestene blir dårligere enn de kunne ha vært.
En tillitsreform i barnevernet er derfor en knakende god idé, men for politikerne betyr det å gi slipp på kontroll og sikre barnas beste gjennom kompetente ansatte og frihet under ansvar.
Paradoksalt nok kan det være grunn å legge bort antagelsen om at offentlig sektor ikke har noe å lære av privat sektor. Når det gjelder tillitsbasert ledelse har privat sektor kommet lenger. Og det virker.
Tar en med i regningen at ansatte i offentlig sektor har høyere utdannelse enn i privat sektor, er det ingen grunn til at en ikke kan stole mer på de ansatte her.
Å gjennomføre endringer i offentlig sektor er blitt litt av et kunststykke
Det er vanskeligere å være leder i offentlig sektor enn i privat. Med den nye regjeringens reversering av reformer blir det enda vanskeligere, skriver Christine B. Meyer i DN.
Det er ikke flere utredninger, høringer og seminarer vi trenger. Det vi trenger, er politikere som viser de ansatte tillit. Og hvis det skulle være behov for å rydde opp, og det vil det fortsatt være en gang iblant, da bør det skje i stillhet og ikke i en offentlig skittentøyvask.
Først da vil tillitsreformen bli handling og ikke bare ord.
Kronikken var først publisert i DN 23. mai 2022.