Ser bare egne problemer
Deleøkonomien kan føre til mindre forskjeller mellom folk, og bedre miljø. Hvorfor er da noen imot?
Er Uber et glorifisert pirattaxi-selskap bemannet av løsarbeidere, eller en revolusjonerende måte å transportere mennesker på, bemannet med mikro- entreprenører? Svaret er avhengig av hvilket syn du har på delingsøkonomien - et syn som er sterkt preget av egeninteresser.
Debatten om delingsøkonomien er preget av to leirer: de som ser det positive og de som ser det negative i det nye. I tilfellet Uber er Taxiforbundet imot, fordi deres næringsinteresser er truet. LO er negative fordi arbeidstaker /arbeidsgiverrollene blir endret. Arbeidsgiver- organisasjonen Abelia er positive, fordi mange av deres medlemmer er delingsselskaper. Ledere av aktivatunge selskaper (f.eks. hoteller) er generelt negative til de nye aktivalette plattformselskapene (f.eks. Airbnb).
Tre fordeler med delingsøkonomien
Alle vil forsvaresitt revir ved å kreve at det nye, som de opplever truer deres eksistens, innpasser seg etablerte lover, regler, forskrifter, og skatteregimer. På den annen side ser ledere av de nye plattformselskapene bare mulighetene, og krever at det gamle regime mykes opp for å gi rom. Begge har rett, fordi de argumenterer ut fra sine roller mer enn det prinsipielle - noe som selvfølgelig preger deres tanker og argumenter.
Men i debatten må man skille mellom de korte og de lange linjene, og hva vi som samfunn ønsker. For meg er det spesielt tre prinsipielle ting som trumfer de motargumentene som jeg har hørt så langt i debatten:
Delingsøkonomien gir innovasjonskraft
Delingsøkonomien gir miljøgevinster
Delingsøkonomien kan bidra til mindre ulikhet i samfunnet
Innovasjonskraft
Plattformselskapene har de facto lavere transaksjons- kostnader - noe som blir fremhevet i festskriftet til avdøde Ronald Coase. De lavere kostnadene skyldes delvis at de ennå ikke er tilpasset regler og beskatning. Men selv justert for dette har de lavere driftskostnader. I tillegg vil en gjensidig vurderingsfunksjon bygge inn tillit i systemet, ved at kjøpere og selgere som får dårlig evaluering må endre atferd eller bli presset ut. Mange plattform- selskaper har også et bedre markedstilbud enn de etablerte. Drosje, kantine, grafisk, eller hotellnæringen blir ikke bare angrepet fordi de nye aktørene er rimeligere. Mange vil hevde at de dekker kundens behov bedre.
Kombinasjonen lavere driftskost-nader og bedre markedstilbud tvinger de etablerte til innovasjon for å overleve. Kundene og samfunnet ønsker mer produktive og innovative bedrifter. Men å bli utfordret er ubehagelig.
Miljøgevinster
Delingsøkonomien gir en bedre utnyttelse av ledig human- eller realkapital. Den aktive bruken av for eksempel en bil er 30 prosent over dens levetid. Den står med andre ord parkert i 70 prosent av tiden. Da kan andre benytte den. Faktum er at en godt utnyttet leie- eller delebil, gjennom for eksempel nabobil.no, fjerner 10 eiebiler fra garasjene. I en EU-rapport fra januar 2016 fremkommer det at for EU-28 kan delingsøkonomien teoretisk løfte det samlede brutto nasjonalproduktet med 572 milliarder euro hvert år. Selv om man justerer dette til 150-300 milliarder euro pr. år, er effekten vesentlig. I praksis betyr dette at veksten skjer ved å bedre utnytte hva vi allerede har produsert. Det er godt for miljøet og det grønne skiftet.
Mindre ulikhet
I 2014 raste debatten i kjølvannet av den franske økonomen Thomas Piketty og hans bok «Capital in the twenty-first century». Hans omfattende studie pekte på at de som besitter kapital synes å ha en gjennomgående høyere vekst, enn den generelle veksten i samfunnet. I den nylig utkomne boken «The sharing economy», peker forfatteren Arun Sundararajan på at delingsøkonomien gjør privatpersoner til micro-entreprenører.
Når for eksempel bil, hus, leilighet, hytte og båt gjøres tilgjengelig for et marked, kan vi alle være med på den gevinstrealiseringen som Piketty peker på. I sum vil dette gi en mindre ulikhet mellom de profesjonelle og ikke-profesjonelle kapitalistene.
Det som preger mitt syn er nødvendigvis ikke det som vil prege andres syn. Vi har alle ulike avveininger. Men vi skal ta innover oss at vi velger å se verden med de brillene vi har på - som ofte er bestemt ut ifra hvor vi står. Med andre ord: hvilke interesser - politiske, fagforenings, eller næringsmessige - vi representerer. Men dette kan hindre oss fra å se de lange linjene, og å ta de rette valgene.
Innlegget var på trykk i Bergens Tidende 9. september.