En Jens Stoltenberg som frustreres av ikke å bli hørt i klimapolitikken - økonomen Stoltenberg - bør møtes av en miljøminister med klørne ute slik vi hører Vidar Helgesen (DN 4. oktober). Men Helgesen treffer bedre om han anklager økonomer for ikke å høre etter når noen spør, enn når han anklager oss for å være snevre.

Problemet er helst at økonomprofesjonen har et analyseapparat som er meget vidtrekkende. Vi økonomer synes vi kan svare på hva som er «best» for «samfunnet» uansett om vi blir spurt om verdenstemperaturen, vindmøllesubsidier eller klokken.

Personer som ikke hører særlig godt etter når de blir spurt til råds opplever etterhvert at de ikke spørres særlig mye. Økonomer og tenåringsforeldre proppfulle av svar kan derfor oppleve lukkede dører og ører.

Noen økonomeksempler fra miljøområdet er som følger:

Økonomer raljerer gjerne over slike virkemidler i miljøpolitikken som grønne sertifikater. Og de har ganske rett i at grønne sertifikater for Norge innebærer at vi bygger kraft vi ikke trenger. Kraftens kostnad forsvares ikke av kraftens verdi - kraftprisen, så vi kaster bort milliarder. Og kraften reduserer ikke Norges utslipp, siden Norge ikke har fossil kraft å erstatte.

Økonomer i Norge har stort sett vært uvillige til å ta i betraktning at Norge har signert en avtale med EU om fornybarøkning. Det er helt greit å mene at det burde Norge ikke gjort, selv for økonomer som mener avtaler om den slags er alfa og omega. Men ville det ikke også være forfriskende om økonomer kunne svare på et smalere spørsmål: Hvis Norge skal øke fornybar energi til en lavest mulig kostnad, er da sertifikater et effektivt virkemiddel?

Slike oppgaver kunne kanskje en profesjonell rådgiver vurdere å besvare selv om hun satt og tenkte på andre, viktigere spørsmål.

Økonomer har - også med stor gyldighet og gjennomslagskraft - gjort et stort nummer av at klimautfordringen er global, og at globale problemer krever globale løsninger. En opplagt konsekvens er at vi trenger globalt samarbeid. Ikke fullt så opplagt er at vi trenger globalt bindende avtaler, og at intet land bør gjøre noe med sine utslipp hvis det finnes billigere utslippsreduksjoner andre steder. Slik kan man lett med små skritt fastslå at utslippsreduksjoner i Norge er tåpelige og motproduktive fordi de er dyre (dyre er de).

Det er riktig og godt sett at da bør vi forsøke å forhindre avskoging i Kongo fordi det er billig, selv om det er risikabelt. Det er likevel døvhørt, og ikke snevert, men overdrevent opphøyet og globalt og katolsk å nekte å lytte hvis norske politikere spør hvordan vi også kan gjøre noe for å redusere utslippene i Norge.

Stoltenbergs tårevåte hjertesukk om maktens rotfestelse i det energimiljø-industrielle kompleks er viktig nok. Men etterkrigstidens regjeringer bør vedgå at de har latt energisektoren - ikke minst Statoil - vokse og konsentreres. I alle land er energisektoren en maktfaktor, og mange av de grepene man kan ta for å skape avstand og uavhengighet har i Norge vært halvhjertet eller fraværende.

Likevel, på klimaområdet har økonomers - og Stoltenbergs - stemmer blitt hørt. Eksemplene - globalt med et klimapanel, avtaleverk og markedsmekanismer; i Europa med kvotehandel, og i Norge med CO2-avgifter og skogbeskyttelse i sør - bærer alle spor av økonomers fotavtrykk, inkludert fra sosialøkonomisk institutt i Oslo og kandidater derfra.

Jeg tror ikke avstand til økonomers tankegang best oppnås ved å se den som snever, selv om det kan virke distanserende. Snarere har økonomer apparat til i prinsippet å besvare store og dype og brede spørsmål, riktignok med krevende forenklinger. Økonomer kan godt bes om å lytte og svare på mer beskjedne, smalere oppgaver. Ikke bare fordi slike spørsmål lar seg besvare uten de kraftigste og mest avgjørende forenklingene, men fordi også i slike spørsmål har vi anledning til å gjøre oss nyttige.

Innlegget var på trykk i Dagens Næringsliv 7. oktober 2016.

Les Forskningsnytt



• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post