Paradokset er at informasjonen om hvordan varslerne og deres budskap er blitt behandlet, sender avskrekkende signaler.
Birthe Eriksen
Kan svekke varslingsinstituttet
Spesialenhetens konklusjon i vår viktigste varslingssak, Monika-saken, kan skremme nye varslere, skriver universitetslektor i rettsvitenskap, Birthe Eriksen, i Aftenposten 12. mars.
Torsdag ble vi minnet på hva Monika-saken handler om. Meldingen om at statsadvokaten har tatt ut tiltale mot Monikas stefar, understreker legitimiteten av Schaefers varsling og er den ultimate oppreisning for ham som varsler.
Målet om å sikre rettssikkerhet for Monika og hennes mor drev ham, til tross for ignorering, avvisning og sanksjonering fra ledelsen. Vi har forstått hvilken kostnad det har hatt å påta seg rollen som budbringer av ubehagelig kritikk av makten. Etter hvert som den manglende viljen til å håndtere varselet kom til overflaten, vokste saken og ble til systemkritikk som føyer seg inn i funnene i Gjørv-rapporten.
Dagen før tiltalebeslutningen kom Spesialenhetens rapport som konkluderte med at ingen ved politidistriktet kunne holdes strafferettslig ansvarlig for gjengjeldelseshandlingene Schaefer ble utsatt for, og som tidligere er blitt dokumentert i en privatrettslig granskning. Siden Spesialenhetens rapport ikke er tilgjengelig, er det ennå ikke mulig å overprøve de vurderingene Spesialenheten gjør. En konstatering av brudd på arbeidsmiljølovens regler gir nødvendigvis heller ikke grunnlag for straff. Myndighetene må likevel forstå konsekvensene av at det nå sendes motstridende signaler om varslervernet. Vi vet at usikkerhet omkring varslervernet representerer et avgjørende hinder for beslutningen om å varsle.
Da Stortinget i 2006 vedtok særreguleringen av varslervernet, var det innholdet i arbeidstagers varsel som var det sentrale. For samtlige varslingssaker ved politidistriktet er fokus i stedet på spørsmålet om det har funnet sted ulovlig gjengjeldelse - og på varslerne selv. Med åpne øyne har man gått rett i den klassiske fellen som omfattende forskning advarer mot.
Uavhengig av Spesialenhetens konklusjon er det åpenbart at det finner sted en pulverisering av sakene ved Hordaland politidistrikt. I stedet for å vurdere sakskomplekset i sammenheng er det blitt stykket opp i biter som pulveriseres mens ansvaret er redusert til en foretaksbot og noen læringspunkter. Det er grunn til å frykte at den siste granskningsrapporten om hvorvidt de øvrige varslerne ved politidistriktet er blitt utsatt for gjengjeldelse, også vil konkludere med ansvarsfrihet for ledelsen. Spørsmålet er nå hvorvidt organisasjonen er i stand til å lære noe som helst når ikke reaksjonene er mer alvorlige enn de ser ut til å bli. Dersom Schaefer anker Spesialenhetens vedtak til Riksadvokaten, er det også et spørsmål hvor mange hatter skal man akseptere at Riksadvokaten kan ha. Systemet er åpenbart ikke tilpasset de kravene til uavhengighet og habilitet som varslingssaker i justissektoren krever.
Tidenes viktigste varslingssak har bidratt til å øke forståelsen av varslerrollen og vår avhengighet av denne som samfunnets sikkerhetsmekanisme når ordinære systemer for ledelse og kontroll svikter. Paradokset er at informasjonen om hvordan varslerne og deres budskap er blitt behandlet, sender avskrekkende signaler. Hvem vil ha mot til å varsle i justissektoren etter dette?