Vi må få pusten tilbake
Omfanget av tester i Skole-Norge er kommet helt ut av proporsjon. Hva med å ta en pause før vi måler igjen, spør professor Jan Ubøe.
Vi har enorme forskjeller i Skole-Norge, uttalte kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen nylig til VG. Uten mer ensretting av samfunnet tror jeg vi må leve med store forskjeller. Tilfeldigheter vil alltid føre til at utypisk mange svake eller sterke elever havner i samme klasse.
Ville du reagert på en klasse der gjennomsnittlig IQ er 87 eller 113? Noen lærere i Norge har slike klasser. Topp og bunn på hvert klassetrinn i grunnskolen kan variere litt fra år til år, men 87- 113 er den mest typiske variasjonen (tallene er beregnet ut fra 3500 skoleklasser med 17 elever i hver).
kan gi økte forskjeller
I praksis vil skoleresultatene variere langt mer enn IQ-tallene antyder. Spesielle omstendigheter kan føre mange vanskelig stilte elever sammen på en skole. De store byene virker som en magnet på kvalifisert arbeidskraft, slik at de beste lærerne søker seg dit. Vi må derfor akseptere at store forskjeller skyldes forhold som bør være utenfor vår kontroll. Paradoksalt nok kan hyppige kontroller føre til at forskjellene øker.
Et klassisk eksempel fra prosesskontro.ll illustrerer poenget: En produsent av maskindeler ville bedre kvaliteten ved hyppige kontroller. En kontrollenhet ble derfor installert på hver maskin slik at arbeiderne kunne justere for alle avvik. Dette burde vel være en god ting, eller hva?
Etter noen måneders drift ble det klart at en maskin produserte bedre kvalitet enn alle andre. Maskinene var identiske, så hva hadde skjedd? Kontrollenheten var ødelagt, og det var den direkte årsaken til bedre kvalitet! Ikke bare kostet tiltaket penger, men det ga et følbart tap på bunnlinjen ettersom flere maskindeler måtte skrotes.
Ledere feiltolker data
Fenomenet kan virke paradoksalt, men er velkjent fra statistisk teori. Forsøker vi å regulere tilfeldig variasjon, vil avvikene alltid øke i omfang. Prinsippet omfatter alt fra enkel samlebåndsproduksjon til insentiver for toppledere. Enhver leder som viser handlekraft i en slik situasjon, vil ende med å øke problemet - selv om intensjonene er aldri så gode.
Noen ganger er det riktig å gripe inn, men bare hvis data er justert for tilfeldig variasjon. Det er dessverre utopisk at et flertall av norske ledere klarer å gjøre en slik krevende vurdering. Hovedarkitekten bak moderne kvalitetsledelse, William Edwards Deming, innså tidlig at ledere systematisk feiltolker data. Han tok derfor sterk avstand fra målstyrte hierarkier der ledere dikterer konklusjoner nedover i systemet. Ofte er gutta og jentene på gulvet bedre i stand til å vurdere tiltak.
En grunnleggende aksept for at mennesker er ulike og har ulike styrker og svakheter, er kjennetegn ved et godt samfunn. Pedagogikkprofessor Gunn Imsen skriver i Klassekampen 9. mars at «Vi står derfor overfor det viktige spørsmålet om hvor langt staten kan gå i å detaljstyre tankegangen hos den oppvoksende generasjon gjennom skolens kompetansemål, uten å ende opp som totalitær.»
De store linjene drukner
Det faktum at slike spørsmål nå blir stilt, bør få oss til å stoppe opp og tenke. Har viljen til ensretting og kontroll blitt for sterk?
Jeg er ikke imot måling og kontroll, men jeg mener at omfanget er kommet ut av proporsjon. Det gjøres utrolig mye godt arbeid i norsk skole, men effekten av mange nye tiltak er fortvilende langsom. Ofte tar det 10, 20, 30 år før vi kan se en effekt. Måler vi hvert år, drukner de store linjene i tilfeldige utslag. Hva med noe så enkelt som en pause før vi måler igjen? Om ikke annet bare for å få pusten tilbake.
I 2014 skrev 83 internasjonalt ledende akademikere under et åpent brev til Andreas Schleicher, leder for PISA, der de foreslo å dempe tempoet i testingen. Vi bør ikke forvente at Schleicher vil ta til orde for et regimeskift som vil koste organisasjonen han leder store beløp i form av tapte inntekter. Andre bør ta den beslutningen.
Artikkelen var første gang på trykk i Bergens Tidende 11. april 2016.