Vi ser stadig oftere at bedrifter inngår sponsoravtaler med norske universiteter og høyskoler.

Slike avtaler har sider som gjør at det er behov for en debatt om positive og negative sider ved sponset forskning.

Inngått i det stille

Et problem er at avtalene mellom sponsor og universitet ofte blir inngått i det stille, uten noen form for diskusjon.

Et annet er at avtaler om sponsing av professorater eller deler av institusjonens virksomhet kan føre til at forskere bedriver selvsensur. Med det menes at de unnlater å kommentere og analysere kritikkverdige forhold vedkommende virksomhet blir anklaget for eller vedgår.

Et tredje problem er når forskere i denne posisjonen deltar i offentlige debatter om en bedrifts adferd uten å opplyse om konkrete økonomiske bindinger til bedriften. Dette har dessverre forekommet.

Motiver

Et interessant tema er hva slags motiver bedrifter har for å donere gaveprofessorater og forskningsmidler.

Ett motiv kan være et behov for økt legitimitet i offentligheten. Gaver kan sende et signal om raushet og samfunnsengasjement, som tilsynelatende går langt ut over bedriftens behov for å tjene penger.

Det kanskje beste eksemplet på at man kan sikre seg legitimitet, er knyttet til samfunnsansvar. Støtte til nettverk og sentre for næringslivsetikk sender et signal om at virksomheten er sterkt engasjert i slike spørsmål og vil flagge at den er fremragende på dette feltet.

Et annet motiv kan være at man ønsker at en bestemt type forskning blir utført, som bedriften ser for seg at den vil ha konkret nytteverdi av teknologisk eller økonomisk, og som kan bidra til konkurransefordeler.

Et tredje motiv kan være av rent filantropisk art. Man ønsker å støtte gode saker gjennom å donere midler uten at det knyttes krav til bruken av midlene. Trond Mohns donasjoner til blant annet Universitetet i Bergen har i stor grad vært av en slik karakter.

Selvdisiplinering

Det kan være en sammenheng mellom givernes motiver og graden av fri forskning som finansieres av donerte penger.

Hvem kan for eksempel forestille seg at en forsker i et professorat som bærer en bedrifts navn, skulle gå ut offentlig og kritisere denne bedriften i en konkret sak?

Selvdisiplinering er nær sagt en nødvendighet i slike tilfeller, og det av flere grunner.

For det første ligger det i nærmest enhver gaves natur at mottageren er innstilt på å gi noe tilbake, til ikke å fremstå som «gjerrig» eller «vrang».

For det andre vil det normalt være slik at vedkommende professor jevnlig omgås ledere i sponsorbedriften, noe som kan føre til kraftig ubehag dersom man har kritisert bedriften offentlig.

For det tredje vil det av noen kunne oppfattes som en infantil form for fadermord grunnet umodenhet, «du biter ikke hånden som gir deg mat».

For det fjerde kan professoren i verste fall bli utsatt for negative sanksjoner fra ledelsen ved egen institusjon.

Politiske spillere

Det ligger også en ironi i at bedrifter som sponser forskning gjennom prosjekter, professorater eller donasjoner til forskningssentre, oppfattes som apolitiske aktører. Store konsern er i vid utstrekning også politiske spillere.

Hvem kan forestille seg at Statoil bevilger penger til et prosjekt der det skal forskes på oljeindustriens lobbyvirksomhet og samfunnsmakt? Eller på norske oljeselskapers politiske retorikk?

Drar man dette argumentet lenger, kan man stille spørsmålet om vi hadde akseptert at politiske organisasjoner opprettet gaveprofessorater. Frp kunne sponse et professorat i innvandringsforskning, DNA kunne sponse et i studier av sosialdemokratiets betydning for bygging av velferdsstaten, Venstres gaveprofessorat kunne vært rettet mot å studere positive effekter av borgerlønn.

Dette er naturligvis et tankeeksperiment, og alle vet at ingen akademiske institusjoner ville slå inn på slike veier. Det ville være å kompromittere forskningens frihet, som man flagger som et absolutt imperativ.

Legitimitetsbehov

Poenget med denne logiske piruetten er at det å tegne opp et slikt ekstremt bilde kan bidra til å kaste et annerledes lys over gaveprofessorater og bedriftsdonasjoner til forskning.

For det er svært vanskelig å argumentere for at det ikke også kan finnes politiske motiver for at bedrifter gir penger til forskning. Legitimitetsbehovet, som vi berørte tidligere, er på mange måter politisk av natur, idet det er tale om oppslutning og omdømme i opinionen eller hos kundene.

Selskaper som kommer opp i problemer knyttet til etisk praksis og samfunnsansvar, har en bakenforliggende politisk kapital dersom de har bevilget penger til forskning på dette området eller har meldt seg inn i organisasjoner som arbeider for å øke den etiske bevisstheten i næringslivet.

Positivt

Samtidig er det både positivt og nødvendig i vårt samfunn at næringslivet og rike enkeltpersoner gir direkte tilskudd til forskning med klare ønsker om å løse konkrete oppgaver og utvikle bestemte typer kunnskap.

Få vil benekte at det lå store kunnskapsmessige fremskritt i sporene etter gavene fra Throne-Holst og Freia Sjokoladefabrikk som ga oss et ernæringsinstitutt ved Universitetet i Oslo og ga de første penger til forskning om økonomisk planlegging, som for øvrig resulterte i to nobelpriser. Eller at statsbedriften Norsk Medisinal Depot holdt økonomisk liv i det meste av fabrikantuavhengig legemiddelforskning i flere tiår.

Ukrenkelig ideal

Et grunnleggende og ukrenkelig ideal er uansett at forskere ved universiteter og høyskoler skal kunne velge sine temaer og problemstillinger uhindret av politiske og kommersielle interesser, blant annet fordi institusjonene og forskerne har kunnskap om hva de respektive fagområder trenger å berikes med.

Dette sikrer at forskning ikke begrenses til felter der man vil skape nytteverdi og høste kortsiktige gevinster. Samtidig er den frie forskningen en grunnpilar i ethvert demokrati og et vern om ytringsfriheten.

Til slutt et retorisk spørsmål. Veien å gå, er det å knesette et ideal om at enhver som innehar et gaveprofessorat, må stå fullstendig fritt til å kritisere hvilke som helst aktører, inkludert sponsoren, så lenge kritikken ligger innenfor vedkommendes fagområde og så lenge kritikken er faglig basert?

Eller må ytringsfriheten begrenses av hensyn til giverbedriften eller institusjonens forhold til denne?

Syretesten

Hvorvidt lederne for universiteter og høyskoler vil svare et ubetinget ja eller et betinget nei på dette spørsmålet, er selve syretesten.

Kanskje pressen burde spørre dem?

Tekst: Odd Nordhaug



• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post