En lys idé er ikke nok
- Det er innovasjon som driver landet fremover, men har politikerne oppdaget det? spør første-amanuensis ved SOL, Tor Aase Johannessen i en kronikk publisert i BT 11. september.
Valgkampen går mot slutten, og mange fagre og uforpliktende løfter på nær sagt alle mulige - og noen umulige områder - har vært gitt av samtlige politiske partier. Ett område som ingen synes å være særlig opptatt av, er Norges satsing på innovasjon og gründervirksomhet.
En av årsakene til dette kan være at det er vanskelig å identifisere aktørene, og derfor vanskelig å nå med de fagre løftene.
En annen og mer plausibel forklaring kan være at det er mer stas for politikerne å bli intervjuet på et alders- eller sykehjem der de kan få større medieoppmerksomhet, enn f.eks. i en forskningspark, som Nyskapingsparken her i Bergen.
Innovatører og entreprenører
En av sommerens gjengangere i avisspaltene har vært hvorvidt Innovasjon Norges virksomhet er for mye fokusert på primærnæringene. Spørsmålet om IN gjør en god eller dårlig jobb overfor enkeltpersoner som ønsker å etablere egen virksomhet, har imidlertid vært lite berørt.
En periode var temaet hvorvidt det å gi tilskudd til modernisering av fjøs lå innenfor INs primæroppgaver.
De fleste debattinnleggene har behandlet innovatører og entreprenører som identiske størrelser, uten å skille klart mellom de to begrepene. Før man kan foreta en evaluering av nyskapingsvirksomheten i Norge, er det derfor nødvendig med en begrepsavklaring.
Kreativitet
En god definisjon på innovasjon er at det er den prosessen som skjer fra man får en idé til man har utviklet et ferdig produkt, men uten å kommersialisere dette. Entreprenørskap - eller gründerskap, derimot, er de aktiviteter og prosesser som skal til for å bringe et produkt ut på markedet, dvs. å kommersialisere det.
Ut fra dette kan man beskrive en innovatør som en kreativ, idérik person, mens en entreprenør er en som handler og gjør ideene salgbare.
Ofte ser vi den samme kreativiteten hos entreprenører som hos innovatører, men forskjellen ligger i evnen til å organisere og administrere både seg selv og en nyetablert bedrift.
Innovativ lykke
Dette utelukker imidlertid ikke at innovatører også kan lykkes ved å samarbeide med entreprenører. Det har vi flere eksempler på. Kombinasjonen Birkeland-Eyde er en slik suksesshistorie. Å lage en elektrisk lyspære var ikke opprinnelig Thomas Edisons idé, men han kommersialiserte ideen.
NOKIA produserte opprinnelig cellulose i den lille finske byen Nokia, men utviklet etter hvert et helt spekter av produkter basert på innovative ideer. Ideen om å tilby billige mobiltelefoner og -samtaler var ingen innovasjon da Idar Vollvik etablerte CHESS, men han kommersialiserte produktideen, og gjorde den til en suksess, bl.a. ved hjelp av rå bruk av (egen) markedsføring.
Schumpeters presisering
Ni av ti mennesker tror nok at innovasjon bare omhandler et nytt produkt, men den østerriksk-ungarske økonomen Joseph Schumpeter (1883-1950) mente at også nye produksjonsmetoder for eksisterende produkter, nye kombinasjoner av produksjonsfaktorene, samt nye distribusjonsmåter også måtte regnes som innovasjoner.
Ut fra Schumpeters presisering, kan man faktisk være enig med IN når de bevilger midler til modernisering av fjøs. Schumpeter mente forøvrig også at nye måter å organisere et foretak på måtte betegnes som en innovasjon. For dem som husker det, er "Nye SAS" i 1982 et godt eksempel på dette.
Petter Smart
I Norge blir innovatører ofte omtalt som «oppfinnere», ofte med en viss ironisk undertone. Mange tenker nok på karikaturer som Reodor Felgen, og for dem som leser Donald Duck, er Petter Smart et annet godt eksempel. Felles for dem begge er at de med basis i ideer om tilsynelatende nyttige produkter, utvikler noe som aldri lar seg kommersialisere.
Norske innovatører er ofte personer med høy utdannelse innen sitt område, lang praktisk erfaring, eller begge deler. Imidlertid er det sjelden at man finner kompetanse innen administrasjon og ledelse hos disse.
Verdifull medspiller
Dette representerer en utfordring i mange forskningsmiljøer, og med mindre disse har kontakt med miljøer som har kunnskap og erfaring i kommersialisering, risikerer man at forskningsresultater blir liggende i en skuff.
Ved opprettelsen av de såkalte Technological Transfer Offices som følge av Bologna-erklæringen for noen år tilbake, var nettopp hensikten å bistå forskningsmiljøene ved universiteter med kommersialiseringsdelen.
Hvor vellykket dette har vært, vil nok også bli gjenstand for evaluering, men det er temmelig sikkert at mange forskningsmiljøer har fått en verdifull medspiller som de tidligere ikke har hatt.
Ulike ferdigheter
USA er uten tvil den nasjonen der antall innovasjoner årlig er høyest. Ifølge OECD-rapporter kommer Norge et godt stykke ned på listen. Grunnene til dette er ikke åpenbare, men USAs ambassadør i Norge, Benson Whitney, uttalte under et besøk på Norges Handelshøyskole for et par år siden med en viss ironi at «maybe the reason lies in your welfare system».
I USA finner vi en klar inndeling i henholdsvis innovatører og entreprenører, og i motsetning til det vi ofte opplever i Norges, er disse aktørene svært ofte forskjellige fra hverandre. Dette skyldes primært at det dreier seg om roller med helt ulike ferdigheter.
Proffe innovatører
Det at man vet at profesjonelle entreprenører kan komme inn og utvikle innovasjonen, og ta produktet det siste stykket frem til markedet, innebærer at innovatørene kan konsentrere seg om å fortsette utviklingen av innovasjoner, og slippe alt arbeidet som ligger i å etablere en egen bedrift, ikke minst å skaffe finansiering. Miljøet i Silicon Valley bærer for øvrig preg av denne todelingen.
Nå er vi kommet til sakens kjerne. Mens man som nevnt i USA oftere ser etter personer og/eller bedrifter som kan kommersialisere innovasjoner enn at innovatøren selv skal gjøre dette, virker det som om vi i Norge nærmest forventer at innovatøren, etter å ha utviklet sin produktidé, automatisk forvandles til en aktør med nok markedsføringskompetanse til å kommersialisere den.
Traurige forhold
Mediene slår stort opp de traurige forholdene som innovatørene står overfor, og hvor vanskelig det er for dem å skaffe kapital til det nye foretaket. Når så det nye foretaket etter en tid ramler over ende, roper de samme mediene om hvor dårlig de er blitt behandlet av f.eks. Innovasjon Norge eller risikokapitaleiere.
Nyere forskning kan tyde på at altfor mange nye foretak etableres av personer med stor innsikt i sine fagfelt, men med liten eller manglende innsikt i bedriftsøkonomi og ledelse.
En fersk studentutredning ved NHH som er basert på intervjuer med et riktignok beskjedent antall bedrifter, viser at f.eks. tanker om markedsføring, f.eks. betydningen av merkevarebygging stort sett har vært helt utelatt i den grunnleggende strategiprosessen.
Selv om det vil føre for langt å gå i detaljer om funnene, bør det nevnes at bedrifter med produkter på forbrukermarkedet, synes å være noe mer opptatt av dette enn bedrifter som etableres på bedriftsmarkedene.
Ut fra det vi kan lese, både i mediene og på INs egne hjemmesider, virker det som om IN fortsatt er preget av tankegangen om at den som har en god idé også skal få hjelp til å kommersialisere den. Dette er basert på feiloppfatningen om at alle innovatører kan bli entreprenører.
Erkjennelse
Hvis det er tilfelle, måtte IN ha satset sterkere på å gi innovatører en kompetanseheving innen økonomi og ledelse, og særlig innen markedsføring.
Tilbud som f.eks. Gründerskolen og andre kurstilbud i offentlig regi bør utvides og tilbys til et bredere publikum enn i dag. Det som imidlertid først og fremst trengs, er en erkjennelse av at innovatører ofte ikke er de rette til å ta produktet sitt ut på et stadig mer krevende marked, men at dette bør overlates til andre.
Og for å besvare spørsmålet om modernisering av fjøs kan sies å være en innovasjon: hvis det dreier seg om å forbedre produksjonsprosessen, ville dette ifølge Schumpeter, klart ha lagt innenfor definisjonen.