La meg så komme med en dristig påstand.
Paul Pelzl
Skjønner ikke lenger at vi ikke skjønner
Kunstig intelligens kommer til å gjøre hver ny generasjon litt mindre lik Sokrates, skriver Paul Pelzl i DN.
Sokrates sa: «Jeg vet at jeg intet vet.»
Spoler vi 2400 år frem, trenger vi ikke være fullt så beskjedne. Vi kan hevde at vi vet ganske mye og forstår enkelte ting i dybden.
Sokrates hadde et poeng likevel: Fordi vi vet hvordan det føles å forstå noe ordentlig, merker vi som regel også når vi ikke har forstått det. Da blinker en varsellampe i hjernen:
«Hei, dette skjønte du ikke! Prøv igjen!»
På den måten har vi fortsatt noe til felles med Sokrates.
La meg så komme med en dristig påstand: Det er summen av alle disse varsellampene, som har blinket i menneskers hjerner gjennom årtusener, som har gitt oss den enorme kunnskapen vi har i dag. Og mye av den økonomiske velstanden som har fulgt med.
Hva har så kunstig intelligens med dette å gjøre?
La oss begynne med en ganske opplagt hypotese: Generativ kunstig intelligens reduserer sannsynligheten for at vi virkelig forstår noe i dybden. Å oppnå dyp forståelse er tross alt krevende, noen ganger direkte smertefullt. Noe vi ikke liker. Derfor velger vi den nye, enkle utveien. Vi bruker kunstig intelligens og får likevel et ganske brukbart resultat.
Dyp forståelse har vi nok ikke fått.
Paul Pelzl
Dyp forståelse har vi nok ikke fått. Men det er greit. Ofte klarer vi oss fint uten. I det minste vet vi når vi ikke forstår fullt ut. Og når det virkelig gjelder, tar vi en pause fra kunstig intelligens og gjør den krevende tankejobben selv – akkurat som i gamle dager. Eller det liker vi å tro.
Her kommer en mer interessant hypotese: Kunstig intelligens gjør hver ny generasjon mindre lik Sokrates. Vi forstår mindre og mindre at vi ikke forstår.
Hvordan skal vi merke at den «effektive» KI-økten ikke gir oss den samme forståelsen hvis vi aldri har kjempet oss gjennom et vanskelig problem og følt triumfen når alt endelig faller på plass?
Kanskje gjør vi ikke det. Og det er farlig.
For da begynner ikke varsellampene i hjernen å blinke. Og dermed risikerer vi å gå glipp av ny kunnskap og velstanden den kunne ha skapt. Kanskje kan kunstig intelligens skape begge deler på helt nye måter folk som meg – under 40 – sliter med å forestille seg.
Men kan den erstatte det vi mister? Og beholder vi kontrollen hvis vi ikke forstår hva som skjer – og ikke engang innser det?
Forelesere som meg bør gjøre kunsten å forstå til et eget tema i undervisningen.
Paul Pelzl
Forelesere som meg bør gjøre kunsten å forstå til et eget tema i undervisningen, i stedet for å ta for gitt at vi alle vet hva det innebærer. For eksempel kan vi diskutere når vi bør legge bort KI-verktøyene og virkelig tenke selv.
Foreldre kan prøve det samme med barna sine. Strevet er en del av kunsten, ikke noe å unngå. Kan alt dette til og med være viktigere enn det nye, hippe KI-kurset?
Som foreleser og far skal jeg gruble videre over hvordan jeg virkelig kan omsette tankene mine til handling. La oss sørge for at disse varsellampene fortsetter å blinke.
Innlegget vart først publisert i Dagens Næringsliv 6. november 2026.
Slik kan havnene sikre seg strøm til lavere pris
Havner som trenger mye strøm over lang tid, kan få gunstigere avtaler med kraftleverandørene, viser ny forskning fra NHH-stipendiat Mengjia Dai. Nå har studien vunnet en internasjonal forskningspris.