Vi tjener gjerne penger på det som er skittent, bare det skjer et annet sted.
Carsten Bienz
Datasentre har blitt de nye vindmøllene
Hva i all verden skjer i Norge akkurat nå? spør finansforsker Carsten Bienz i DN.
Vi vil ha grønn strøm og en digital fremtid, men helst uten å se infrastrukturen. Det er den samme mekanismen som med vindmøllene.
Jeg vil ikke bagatellisere argumentene mot datasentre. De er ikke kontroversielle uten grunn: de bruker mye areal, strøm og vann, og de lager mye støy. Følelsene er sterke her.
Mange av oss har litt av Tony Soprano i oss: vi tjener gjerne penger på det som er skittent, bare det skjer et annet sted.
Men, og det er et stort men: i et moderne samfunn vil vi trenge flere datasentre enn vi har i dag. Den digitale fremtiden vil ikke forsvinner, og det er ikke rasjonelt å stikke hodet i sanden.
Det som ofte blir glemt, er at datasentre blir bygd uansett. Hvis ikke i Norge, så kanskje i Sverige, eller i verste fall i et land med langt svakere regler for etikk og naturvern enn hos oss. Bare det burde få oss til å ta et skritt tilbake.
NHH-professor skeptisk til datasenter-grep
En konsesjonsordning for datasentre kan gi omfattende byråkrati, frykter NHH-professor Øivind A. Nilsen. Han mener myndighetene heller bør bruke priser og skatt for å styre veksten.
Det finnes flere gode grunner. Den første heter Donald Trump. Han har gjort det klart at vi må bli selvforsynte med det som virkelig er viktig, og IT har blitt en del av det. Vi kan ikke risikere å stanse utbyggingen av datasentre i Norge fordi ingen vil ha den i nærheten av seg. Da blir vi helt avhengige av at andre, kanskje en ny Donald Trump, tillater oss å bruke kapasiteten deres.
Og selv om vi velger dette alternativet, kommer amerikanske lover i veien. De juridiske argumentene er kompliserte, men kort sagt er det en reell mulighet for at dataene våre ikke er trygge i USA.
Vil du at pasientjournalen din skal sendes ut av landet fordi vi ikke har nok kapasitet i Norge?
Carsten Bienz
Hvis myndighetene i USA mener det er nødvendig å få innsyn i norske data, så gjør de det. Den eneste løsningen er da å ha dem i Norge, og med norske ellers europeiske eiere, og ikke i et land der andre kan få tilgang. Vil vi for eksempel at norske pasientdata skal brukes på servere i USA? Vil du at pasientjournalen din skal sendes ut av landet fordi vi ikke har nok kapasitet i Norge?
Til sist handler det om hva vi skal leve av i fremtiden. Vi nærmer oss slutten på oljealderen.
Hjembyen min, Calw i Tyskland, som produserte tekstiler siden 1500 tallet, er i dag tomt for tekstilfabrikker. Bestefaren min, Carl Lappe, stengte fabrikken sin i 1968/1969 fordi tyske tekstiler var blitt for dyre. Mens jeg gikk på skolen, ble den siste fabrikken nedlagt. Nå pendler folk flest til Sindelfingen og Stuttgart, sentrum for den tyske bilindustrien. Men hvilken norsk bygd har en Stuttgart i nærheten? Hvordan skal Distrikts-Norge tjene penger i fremtiden? Bare av turisme og kanskje laks?
Hvordan skal Distrikts-Norge tjene penger i fremtiden?
Carsten Bienz
Å bli mer åpen for mulighetene betyr ikke at vi trenger bli naive og akseptere alt, men hvis bygging av datasentre styres skikkelig så kan de også bidra til lokaløkonomien. Opprøret vi ser nå gjør det klart at for lite av overskuddet fra datasentrene forblir i lokalsamfunnet.
Hvis vi tenker det er nødvendig å ha sentrene, så trenger vi bedre lovgivning og sterkere rettigheter for lokalsamfunnene, slik at de kan møte utbyggerne på like fot, få mer av overskuddet, for eksempel med en høyre andel av skatten som forblir lokalt og også stille andre krav til etableringene.
Men den emosjonelle tilnærmingen vi har nå, er ikke konstruktivt.
Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 11. november.
Utenlandske aktører dominerer datasenterkapasiteten
– Når stadig flere konkurrerer om knapp norsk kraft, må vi spørre hvilke datasentre Norge faktisk er tjent med, sier NHH-professor Øivind A. Nilsen.