Kundeutbytte gir usunn bankkonkurranse
Kundeutbytte fra enkelte sparebanker er ikke et problem i seg selv, men måten det finansieres på gir en uheldig vridning i konkurransen, skriver NHH-professorer i DN.
Sparebankutvalget (NOU 2024:2) har anbefalt å fjerne muligheten til å gi kundeutbytte finansiert av grunnfondskapitalens overskudd. Forslaget har møtt sterk motstand, blant annet har det blitt hevdet at det vil være uheldig for konkurransen.
For at bankkonkurransen skal fungere på en god måte for samfunnet, er det viktig at hver bank tar hensyn til sine relevante kostnader når de setter sine priser på utlån og innskudd. Banker med lave kostnader er i stand til å tilby bedre betingelser enn andre banker. På lang sikt gir det en sunn struktur i markedet, da det gir vekst for de bankene som har de lavest kostnadene.
Et titall sparebanker bruker aktivt kundeutbytte for å tiltrekke seg kunder. Sparebanken Vest har en utbyttekalkulator som viser hvor mye utbytte en kunde kan forvente å få. Da en venn av oss nylig fikk et lånetilbud fra Sparebanken Vest, viste bankens finansielle rådgivere eksplisitt – og skriftlig – til den effektive renten hensyntatt kundeutbyttet.
Våre NHH-kollegers konklusjon om lav skatt for de rike er basert på urealistiske tall
Problemet er ikke at det gis kundeutbytte, men at det finansieres på en måte som gir en vridning i konkurransen. Det har sammenheng med disse sparebankenes kapital- og styringsstruktur.
Sparebanker kjennetegnes ved at de har «eierløs» egenkapital, såkalt grunnfondskapital. Grunnlaget for denne ble gitt av lokalsamfunnet for over hundre år siden. Den har siden vokst fordi deler av overskuddet er blitt reinvestert i banken, mens resten er gitt tilbake til lokalsamfunnet i form av gaver.
Vestres feilslåtte batterisatsing
Sparebankene kan også hente ny egenkapital, såkalt eierandelskapital, ved å utstede egenkapitalbevis. I dag har cirka 50 sparebanker eierandelskapital i tillegg til grunnfondskapitalen.
Problemet er at kundeutbyttet i sparebanker med eierandelskapital betales av den «eierløse» grunnfondskapitalen alene, ved dens andel av bankens overskudd som deles ut.
Når kun den ene av de to «eierklassene» (grunnfondskapitalen) tar kostnaden, og samtidig den reduserte skatten dette medfører tilfaller begge eierklasser, favoriserer det den andre klassen (eierandelskapitalen). Det innebærer i realiteten at grunnfondets overskudd subsidierer egenkapitalbeviseierne.
Siden grunnfondet er «eierløst», er det grunn til å tro at beslutninger som tas typisk er til gunst for eierandelskapitalen. Da kan det være fristende å gi kundeutbytte, og i mindre grad enn ellers sette en lav boliglånsrente eller høy innskuddsrente.
Enorm interesse for Energikommisjonens innstilling
Som eksempelet fra Sparebank Vest viser, vil banken da kunne reklamere med hvilken rente en låntager betaler, der en også tar høyde for kundeutbytte.
Prisstrukturen med kundeutbytte er ikke motivert av noen spesielle kostnadsfordeler, men snarere utløst av at eierandelskapitalen får en subsidie fra grunnfondskapitalen ved å betale kundeutbytte.
Kundeutbytte er ikke noe bevis på et bedre tilbud til kundene, da det kan kompenseres med høyere pris på boliglån eller lavere pris på innskudd. I tillegg er kundeutbyttet usikkert, da det er en overskuddsdisposisjon og forutsetter at banken får et overskudd.
Vi har ikke sett noen dokumentasjon på at kundeutbytte faktisk fører til økt konkurranse samlet sett.
Men dersom konkurransen til tross for dette faktisk styrkes som følge av dagens praksis, er det fra samfunnets side fortsatt grunn til å være kritisk.
Det skyldes at konkurranse ikke er et mål i seg selv, men et virkemiddel som, i henhold til formuleringen i konkurranselovens formålsparagraf, skal bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser. Da bør banker vokse som følge av at de utnytter sine fortrinn, for eksempel har lave kostnader som gir mulighet til å gi lave boliglånsrenter.
Karin Thorburn rangert som nummer seks i verden
Dagens finansiering av kundeutbytte er ikke forankret i de reelle underliggende kostnadsforhold, men kan betraktes som en kryssubsidie. Det gir en usunn konkurranse, da det ikke bidrar til at de mest effektive bankene er de som vokser.
Særlig i banksektoren bør vi være opptatt av at bankene tar inn over seg sine relevante kostnader når de fatter beslutninger, fordi soliditet i banksektoren vil kreve at bankene forholder seg til sine faktiske kostnader.
En enkel løsning på problemet er at en fortsatt tillater kundeutbytte, men at det må tas som en driftskostnad snarere enn fra grunnfondskapitalens overskudd. Da vil bankens prisbeslutninger være avledet av dets reelle kostnader.
Kanskje de banker som i dag betaler kundeutbytte da velger heller å ta det bort, og i stedet konkurrere mer aktivt på innskudds- og utlånsrente?
Innlegget var først publisert i DN 30. januar 2025.