Best å fordele grunnrenten som i Austevoll?
For å sikre at grunnrenten i fiskeriene kommer fiskeridistriktene til gode, er det kanskje best å la fiskerne beholde den selv, skriver professor emeritus Rögnvaldur Hannesson i DN.
Merkelig myte om oljesubsidier
Er det noen som tror at pengebingen Oljefondet er kommet i stand gjennom statens subsidiering av petroleumsnæringen, spør professor emeritus Rögnvaldur Hannesson.
Det har nesten gått sport i å hevde at norsk oljenæring er subsidiert. Foreløpig rekord innehas av BI-professor Knut Bergo, som finner at oljeskattepakken av 2020 gir subsidier på 100 milliarder kroner årlig. Et mer nøkternt anslag gis av Åsmund Sunde Valseth, partner i Vista Analyse, 68 milliarder kroner over ti år, ifølge artikkel i Dagens
Bakgrunnen for Valseths anslag er en definisjon av subsidier fra selveste Finansdepartementet. Ifølge den er subsidier «unntak og særordninger som representerer en fordel for de som omfattes, sammenlignet med å bli skattlagt etter de ordinære reglene eller etter hovedprinsippene for skatte- og avgiftssystemet».
Denne definisjonen leder jo umiddelbart til spørsmålet hva som er «ordinære» regler. Hadde skattepakken av 2020 blitt den nye normalen, er saken klar, men så ille gikk det heldigvis ikke.
Vanligvis oppfatter vi subsidier som støtte til ulønnsom produksjon. Det interessante spørsmålet er om oljeskattepakken resulterte i investeringer i hva som ellers ville vært ulønnsomme prosjekter. Det har ingen påvist så vidt jeg vet, men det ville være et interessant forskningsprosjekt i seg selv.
Det er ikke nok å påpeke at oljeskattepakken førte til at staten betalte 90 prosent av oljeinvesteringene gjennom uteblitt skatt, mens den forsynte seg med «kun» 78 prosent av inntektene. Det er velkjent at slike skattekiler kan føre til investeringer som gir mindre avkastning enn selskapene normalt krever, men det er ikke dermed sagt at det faktisk vil inntreffe.
Ellers er denne mytebildningen om subsidiering av oljenæringen et merkelig fenomen, all den stund olje- og gassutvinning har gitt oss et oljefond så stort at vi har problemer med å bruke alle de pengene som representerer forventet årlig avkastning. Er det noen som tror at den pengebingen er kommet i stand gjennom statens subsidiering av petroleumsnæringen?
Det ville i så tilfelle minnet om den gangen Baron von Münchhausen, etter eget utsagn, hevet både seg og sin hest opp av en hengemyr ved å rive seg selv i håret.
En inspirasjon til denne mytebildningen kan være den famøse publikasjon som det internasjonale valutafond ga ut for noen år siden og handlet om subsidiering av fossile brensler. Et verre makkverk skal man lete lenge etter.
Letestans? Et særdeles dårlig forslag
Hvis det så bærer ad undas er det ingenting Norge eller andre rike land kan gjøre med det, annet enn å sørge for å reise på første klasse, mener NHH-professor Rögnvaldur Hannesson.
Det ble satt en fiktiv pris på alle tenkelige skadevirkninger av bruk av fossile brensler, mens fordelene ble systematisk utelatt. Med et slikt utgangspunkt var det ikke vanskelig å komme frem til et ønsket resultat. Noen kan ha latt seg imponere av at Valutafondet sto som utgiver av denne rapporten, men på rapportens forside ble det presisert at metode og konklusjon var på forfatternes egen regning.
Innlegget var først publisert i Finansavisen 28. oktober 2024.