Hvorfor munnen bør bli en del av kroppen. Og hvordan.
Det er store samfunnsøkonomiske gevinster å hente ved å harmonisere ansvaret for tannhelse og helsetjenester.
Det hjelper jo ikke å bare kaste penger etter problemene
Store ekstramidler i statsbudsjettet er litt som å tisse i buksen når det er kaldt. Det blir først varmt, men på sikt kan det bli kaldt. Se bare på ekstramilliardene til sykehusene, skriver Kurt Brekke i DN.
Statsminister Jonas Gahr Støre og helseminister Jan Christian Vestre holdt 2. oktober pressekonferanse på Rikshospitalet. Der lovet de 5,5 milliarder kroner i ekstra midler til offentlige sykehus i statsbudsjettet. Beløpet kommer i tillegg til de to milliardene som ble gitt i mai i revidert nasjonalbudsjett.
Hensikten er å få ned de lange ventetidene for pasienter som trenger behandling på sykehus.
Hjelper det å kaste penger på problemet?
På kort sikt – frem mot stortingsvalget neste år – er svaret trolig «ja». Sykehusene kan bruke de store budsjettøkningene til å øke bemanningen, betale overtid til helsepersonell, og kjøpe privat kapasitet.
På lengre sikt er jeg redd regjeringens gigantoverføringer vil gjøre vondt verre.
På lengre sikt er jeg redd regjeringens gigantoverføringer vil gjøre vondt verre.
Kurt Brekke
Men først. Ved utgangen av august var ventetiden for somatisk behandling i gjennomsnitt 85 dager. Det er den lengste ventetiden som er registrert siden 2012, da statistikken først ble publisert, og en økning på hele 22 dager siden 2021, da regjeringen tiltrådte. I samme periode har det også vært en økning i ventetidene for psykisk helsevern for barn og voksne.
Hva er årsakene til dette?
Befolkningen øker og andelen eldre blir høyere. Ny teknologi og medisiner kommer på markedet. Slike forhold bidrar til økt etterspørsel etter sykehusbehandling. I tillegg vil det normalt være vekst i kostnader til personell og utstyr. Det er derfor nødvendig å øke sykehusenes budsjetter for å unngå økte ventetider.
Så hva er da problemet med å gi sykehusene 7,5 milliarder i økte inntekter?
Svaret er todelt.
For det første er dette veldig mye penger på kort tid, med en forventning om at ventetidene skal raskt ned (trolig før valget neste år). Det må ansettes flere leger og sykepleiere raskt, og de som allerede jobber der, må få betalt for å jobbe mer. Det må kjøpes inn mer medisiner og utstyr på kort tid, og kjøpes inn kapasitet fra private.
Staker ut kursen for prioriteringer i helsetjenestene
Hvordan gi et godt og rettferdig helsetilbud innenfor de ressursene Norge har til rådighet? Ekspertgruppen med professor Kurt Brekke som medlem, har vurdert konsekvensene av økt åpenhet om norske myndigheters betalingsvilje.
Når dette skal gjøres på kort tid, med ekstraordinære budsjettøkninger, vil man forvente store kostnadsøkninger som vil være vanskelig å håndtere for sykehusene når hverdagen kommer tilbake.
For det andre, og trolig viktigere: Det følger ingen strukturelle tiltak med pengene. Eller rettere sagt: De strukturelle tiltakene som regjeringen har lagt frem, virker i motsatt retning.
I 2023 ble den aktivitetsbaserte finansieringen av sykehusene redusert fra 50 til 40 prosent, og i sommer vedtok stortinget forslaget om å redusere denne andelen til 30 prosent. Denne beslutningen hviler på Sykehusutvalgets forslag om rammefinansiering som hovedmodell for å redusere incentiver til overbehandling og fokus på økonomi – som formulert av både utvalget og i regjeringens stortingsmelding.
Hva er logikken her?
Kurt Brekke
Det er smått absurd å øke sykehusenes rammefinansiering med 7,5 milliarder med den hensikt å øke antall behandlinger og redusere ventetider, og samtidig redusere den aktivitetsbaserte finansieringen til sykehusene.
Hva er logikken her?
Fra økonomifaget er det tilstrekkelig kunnskap om at faste budsjetter gir sykehus sterke incentiver til kostnadsdisiplin, men svært lite incentiver til å øke antall behandlinger. Dette erfarte man også på midten av 1990-tallet, da man erstattet rammefinansiering med innsatsstyrt finansiering for å få ned de økende ventetidene.
De store budsjettoverføringene er litt som å tisse i buksen når det er kaldt. Det blir først varmt, men på sikt kan det bli kaldt. Det hjelper ikke å hive penger på problemet uten strukturelle tiltak som stimulerer til økt aktivitet.
Da blir det i beste fall bare en kortvarig nedgang i ventetider for pasientene.
Sosial ulikhet i tannhelse: Hvilke løsninger finnes?
Ti prosent av befolkningen går ikke til tannlegen, ofte med dårlig økonomi som grunn. I dag legger Tannhelseutvalget fram en NOU, som peker på mulige løsninger.
Med befolkningsvekst og en aldrende befolkning er det særlig viktig å tenke gjennom hvordan vi organiserer og finansierer norske sykehus. Da håper jeg helseminister Jan Christian Vestre tenker seg om en gang til og finner frem til rett medisin.
Innlegget var først publisert i DN 7. oktober 2024.