Tannhelseutvalget leverte nylig sin NOU-rapport til helseminister Jan Christian Vestre (Ap) med forslag om universell tannhelsetjeneste. Utvalget er enige om målet, men er delt i synet på veien mot en slik ordning og hvordan den bør organiseres.

• Den offentlige tannhelsetjenesten tilbyr gratis behandling til barn og unge og pleietrengende eldre. Denne ordningen ble nylig utvidet, slik at unge voksne kun betaler en mindre egenandel.
• Deler av utgiftene til behandling for enkelte pasientgrupper og tannhelsetilstander subsidieres via folketrygden. Siden prisene settes fritt, er pasientens egenbetaling i stor grad bestemt av påslaget tannlegen tar.
• Det tilbys støtte til nødvendig tannbehandling til personer som mottar økonomisk sosialhjelp via Nav.

• Det er anslått at rundt ti prosent av befolkningen, altså mer enn 500.000 personer, ikke oppsøker tannlege. Det skyldes flere forhold, men den viktigste årsaken at de ikke har råd til å gå til tannlegen. Selv om tannhelsen i gjennomsnitt er god, er det store variasjoner i tannhelse og bruken av tannhelsetjenester avhengig av inntekt, utdannelse, bosted, osv.
• Det er vanskelig å se gode grunner til å behandle munn og kropp forskjellig. Det kan hevdes at de mest vanlige tannhelseproblemer i stor grad kan forebygges, og at en sjenerøs forsikringsordning vil føre til at folk i mindre grad tar vare på tennene. Men dette argumentet er gjeldende for de fleste livsstilsrelaterte sykdommer.
• Dagens offentlige tannhelseordning er organisert på en ineffektiv og kostbar måte. Det er ikke åpenbart at den offentlige tannhelsetjenesten skal være i egen regi og tilbys av offentlig ansatte tannleger. Trolig er det store gevinster knyttet til å benytte privat kapasitet mer enn i dag. Samtidig er det ikke samfunnsøkonomisk gunstig å tillate private tannleger å fritt sette prisene på subsidierte behandlinger, slik de i dag kan gjøre for behandlinger som mottar refusjon fra folketrygden. Etterspørselen etter tannhelsetjenester er svært lite priselastisk. Det betyr at subsidien i stor grad vil falle i lommen på tannlegen.

Vi mener også at det vil være store samfunnsøkonomiske gevinster med å harmonisere ansvaret for tannhelse og helsetjenester, men her var utvalget delt. Et mindretall foreslo å beholde ansvaret på fylkeskommunalt nivå, mens et annet mindretall foreslo å opprette regionale tannhelseforetak.

 

Flertallet, som vi var en del av, foreslo å gi kommunene ansvaret for primære tannhelsetjenester og staten, ved de regionale helseforetakene, ansvaret for spesialisttannhelsetjenester. Dette harmoniserer reguleringen av tannhelsetjenestene med øvrige helse- og omsorgstjenester.

De samfunnsøkonomiske gevinstene knytter seg til at samme forvaltningsnivå har ansvaret for helse og tannhelse både budsjettmessig og befolkningsmessig. Det vil gi incentiver til en helhetlig vurdering av tilbudet til kropp og munn, og gjøre det enklere å samordne tilbudet og redusere samlet ressursbruk.

 

Veien mot målet er imidlertid krevende. En trinnvis utvidelse av det offentlige ansvaret må ta hensyn til hvilke tjenester som skal prioriteres, hvilke deler av befolkningen som skal omfattes og hvor stor andel av behandlingskostnadene ordningen skal dekke. Prioriteringskriteriene nytte, ressurs og alvorlighet bør gjelde for tannhelsetjenestene som for helse- og omsorgstjenesten.

 

Gitt ønsket om en universell tannhelsetjeneste, er det ikke ønskelig å utvide målrettede og behovsprøvede ordninger videre.

Så er spørsmålet om helseminister Vestre vil prioritere at munnen skal bli en del av kroppen?

 

Innlegget var først publisert i DN 4. oktober 2024. 

 

Toppbilde.