«Private equity»? Glem drømmen om å få kjøpe aksjer på billigsalg
Urovekkende praksis i «private equity»-fondene gir god grunn til å holde slike investeringer unna Oljefondet, skriver B. Espen Eckbo og Karin S. Thorburn i DN.
«Tangens nei» til Elon Musk – hvem er den grådige?
«Tangens nei» fremstår som et politisk innlegg i den venstrevridde, norske likhetsdebatten, der produktivitetsforskjell mellom ledere ikke skal belønnes. Oljefondets Tesla-aksjer er mer enn tidoblet i verdi.
I desember 2008 var Tesla – pionérselskapet innen utviklingen av elbiler startet og ledet av Elon Musk – nær ved å gå dundrende konkurs. VantagePoint Capital, en av storaksjonærene, insisterte på at Teslas strategi måtte endres fra å videreutvikle Musk-ideen om elbiler, til i stedet å bli en underleverandør av batterier til tradisjonelle bilprodusenter, som GM og Chrysler.
Musk var stekt uenig, og klarte på egen hånd å fremskaffe et brolån som i siste liten reddet Tesla fra konkurs. Deretter kjempet han frem storaksjonærenes aksept for sin elbil-visjon.
Det sies i dag at dersom VantagePoint Capital i stedet hadde vunnet frem, ville det satt verdens elbil-utvikling tilbake med flere tiår.
Men, med store og usikre investeringer i utvikling og produksjon, sto Teslas utfordringer fremdeles i kø. For å hente inn ytterligere egenkapital gikk selskapet på børs i 2010, og ble da verdsatt til 1,5 milliarder dollar. Åtte år senere, i mars 2018, var denne verdien steget til 50 milliarder dollar. Dette til tross for at selskapet fremdeles var i utviklingsfasen og kun produserte 255.000 biler, i et marked hvor GM solgte over tre millioner av sine biler, og det amerikanske markedet var total på 12 millioner.
Tesla var fremdeles kun en Musk-visjon, og risikerte å forbli det.
I mars 2018 anbefalte Teslas styre, etter konsultasjon med en uavhengig rådgiver, en 100 prosent incentiv-basert aksjeopsjonsavtale med Musk. Avtalen, som skulle gjelde over de neste ti årene, inneholdt ekstreme minimumskrav til fremtidig vekst i både salgsinntekt (minst 15 ganger «revenue») og overskudd (minst 21 ganger «ebitda»).
Dersom Musk klarte å innfri alle disse kravene innen 2028, ble det estimert at Teslas aksjonærer ville oppnå en verdiøkning på hele 590 milliarder dollar, altså mer enn tigangeren opp fra den gang 50 milliarder dollar i verdi.
Unoterte aksjer er en «black box» sammenlignet med børsnoterte aksjer
Norske skattebetalere bør ikke utsettes for den økte risikoen som følger av mangelfull offentlig informasjon og innsyn i unoterte aksjer.
Musks avtalte aksjeopsjoner ville stige til 55 milliarder dollar – eller forbli verdiløse dersom han ikke klarte å innfri de strenge minstekravene.
New York Times kommenterte i 2018 at (oversatt) «Teslas Elon Musk har inngått den kanskje mest risikable kompensasjonsavtalen i selskapshistorien».
Avtalen minner på mange måter om den Steve Jobs inngikk med Apple i slutten av 1990-tallet, da Apple var nær ved a gå konkurs, og hvor styret og aksjonærene satset på at Jobs var redningsmannen, hvilket han også var.
Drevet av incentivavtalen gikk Musk til verks. Han videreutviklet Tesla til noe som ikke ligner mye på andre bilprodusenter, inklusive direkte salg til konsumenten og et eget ladesystem. I 2021 toppet markedsverdien av Tesla 1000 milliarder dollar (og 800 milliarder ved utgangen av 2023) – mer enn den samlede verdien av Toyota, Volkswagen, Daimler, General Motors og Ford.
Man skulle tro at denne solskinnshistorien slutter med aksjonærenes trampeklapp og en Musk som fornøyd rider inn i selskapshistorien med sine 50 milliarder dollar i avtalt gevinst. Men saken har i stedet fatt et overraskende etterspill: Noen aksjonærer har i ettertid utfordret Musk-avtalen og fått medhold av retten i delstaten Delaware, med den konsekvens at Teslas aksjonærer 13. juni igjen skal votere over, og eventuelt bekrefte, denne avtalen.
I denne forbindelse er det oppsiktsvekkende at Nicolai Tangen, lederen av Nbim, Oljefondets forvalter, i forkant av Tesla-voteringen uttaler at fondet vil votere mot Musk-avtalen. Oljefondet, som sitter på cirka én prosent av aksjeverdien i Tesla, var også blant de få aksjonærene som stemte imot Musk-avtalen i 2018.
Det er én ting å stemme imot en avtale i forkant, og noe ganske annet i etterkant – etter at Musk har innfridd avtalens minstekrav, som jo har medført at Oljefondets investering er mer enn tidoblet i verdi siden 2008.
Det er neppe slik at Tangen kan mene at Teslas enorme verdiøkning under Musks lederskap ikke skal kunne tilegnes Musks egeninnsats. I stedet fremstår «Tangens nei» som et rent politisk innlegg i den venstrevridde, norske «likhetsdebatten», hvor produktivitetsforskjeller mellom ledere helst ikke skal belønnes.
Denne oppfatningen forsterkes ytterligere av Tangens oppsiktsvekkende uttalelse fra 2022 (referert i Financial Times): «We are seeing corporate greed reaching a level that we haven’t seen before and it’s really becoming very costly for shareholders in terms of dilution».
Tør du gi lån til et SAS i konkurs?
SAS låner nær syv milliarder kroner i brofinansiering i USA. Slike lån er nærmest risikofrie for långiverne, viser tallene, skriver B. Espen Eckbo i DN.
Men hvem er den grådige part her?
Er det Musk, som i etterkant forlanger betaling fullstendig i tråd med sin performance-avtale? Eller er det aksjonæren, Nbim som nekter å betale den forhåndsavtalte regningen, selv etter å ha mottatt den enorme aksjegevinsten levert av Musk?