Vestres feilslåtte batterisatsing
Næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) bør ikke la seg presse av særinteresser. Han bør heie på alt norsk næringsliv.
Lite ny kraft er på gang, så hva gjør vi da?
Kraftutbyggingen har stoppet opp, og nå er tiden kommet for de vanskelige valgene. Klimamål trumfer mål om grønn industri, skriver NHH-professor Lars Sørgard i DN.
Ett år er gått siden Energikommisjonen samlet anbefalte mer energisparing og mer utbygging av fornybar kraft. Det var derimot uenighet om det burde settes ambisiøse mål, og da særlig for utbygging av kraft.
Flertallet var opptatt av at det var et stort kraftbehov for å nå klimamålene og for å legge til rette for grønn industri og satte et mål om 40 terawattimer (TWh) ny kraft i 2030. Mindretallet – som jeg tilhørte – var enig i retningen, men mente det ville gi uheldige signaler å sette mål som innen kort tid kunne vise seg å være langt fra det vi ønsket eller hadde mulighet til å realisere.
Det siste året har problemene tårnet seg opp:
- Tre uker etter fremleggelsen startet Fosen-demonstrasjonene, som viste at en restart av vindkraftutbygging på land ikke var så enkelt.
- Svært dyr havvind resulterte i at Equinor avlyste Trollvind.
- Utlysninger av havvind på norsk sokkel er utsatt og vil uansett ikke bli realisert før tidlig på 30-tallet.
NVE melder at det er under bygging kun 1,1 TWh ny kraft. Det er enda mindre realistisk i dag enn for ett år siden med 40 TWh ny kraft i 2030.
Kanskje det nå er behov for å innse realitetene?
Enten vi liker det eller ikke, har utbyggingen langt på vei stoppet opp til tross for klare politiske ønsker og press fra sterke interessegrupper.
Energikommisjonen påpekte at i en slik situasjon kan våre folkevalgte bli stilt overfor et dilemma: Et valg mellom alternativer som vi helst ikke ønsker å sette opp mot hverandre.
Mer kraft – for enhver pris?
Havvind blir dyrere enn antatt, og strømprisen kan bli lav når det blåser i Nordsjøen. Kraftbehovet kan dessuten forsvinne med ny, grønn industri som lokkes av subsidier utenlands. På tide med en pause?, spør NHH-professor Lars Sørgard i DN.
Første alternativ er å fortsette som nå, som vil innebære at kraftutbyggingen ikke holder tritt med etterspørselen. Det vil bety mindre kraftoverskudd og høyere priser. I lys av utsiktene til økt etterspørsel og lite ny kraft er det ikke så overraskende at NVE i høst anslo at Norge i 2030 har en litt høyere kraftpris enn våre naboland.
Det andre alternativet er at våre politikere tar bevisste valg og gjennomfører ulike tiltak som fører til redusert etterspørsel etter kraft og dermed demper prispresset. En første mulighet er å utsette eller avlyse noen av tiltakene som er nødvendig for å avkarbonisere økonomien. En annen mulighet er å avlyse noen av de politisk valgte satsingene på ny grønn industri, jf. regjeringens satsing Grønt Industriløft.
Debatten det siste året har etter mitt syn i liten grad tatt innover seg at det er stor forskjell på klimamål og mål om grønn industri. Svaret fra mange er som Ole Brumm: ja takk, begge deler.
Det er et politisk veivalg. Men spør du meg, er valget åpenbart. Klimamål er overordnet og handler om å hindre temperaturøkning på kloden. Det er bare vi som kan avkarbonisere norsk økonomi.
Store deler av grønn industri er annerledes. Det er mange land, blant annet USA, som ønsker å tiltrekke seg for eksempel batteriindustri ved hjelp av storstilte subsidier. For kloden er det viktig at det blir den typen grønn industri, ikke hvor på kloden det skjer. For noen typer grønn industri er lokalisering viktig. Hvis vi skal avkarbonisere norsk økonomi, kan det for eksempel være behov for karbonfangst og lagring i Norge for å rense punktutslipp fra norsk industri.
Enorm interesse for Energikommisjonens innstilling
Onsdag formiddag legger leder for Energikommisjonen, NHH-professor Lars Sørgard, fram sin innstilling. Hvordan kan Norge øke sin energiproduksjon? Sendingen kan følges direkte.
Miljødirektoratet har anslått at for å nå klimamålene i 2030 må vi ha inntil 34 TWh økt kraftforbruk, inkludert elektrifisering av sokkelen. Dette er sannsynligvis et øvre anslag, da elektrifisering og karbonfangst betyr økt kostnad og dermed fører til at aktiviteten skaleres ned. Direktoratets studie er imidlertid et godt utgangspunkt for en debatt vi bør ta om hvor mye og hvilken del av grønn industri det er nødvendig å bygge opp i Norge for å nå klimamålene.
Jeg håper og tror vi vil lykkes med noe kraftutbygging. Men uansett tiltak vil kraftprisen fremover bli høyere enn det vi har erfart før energikrisen. Det kan i seg selv bidra til å løse floken. Mye av det som er rapportert inn som mulig kraftetterspørsel vil da ikke bli realisert, og energisparing blir med ett lønnsomt og realiseres.
Paradoksalt nok kan den manglende nettutbygging også bidra, da det resulterer i at en del potensiell kraftetterspørsel ikke blir tilkoblet og dermed dempe presset på kraftprisene fremover.
Det er stort behov for arbeidskraft i norsk næringsliv. Det betyr at vi kan lykkes med omstilling og verdiskaping i næringslivet uten massiv utbygging av grønn industri som krever mye kraft.
Grønn omstilling kan følgelig skje uten at vi satser storstilt på grønn industri. Kanskje styrt panikk ikke er løsningen?
Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 31. januar 2024.