Har jernbanesektoren sporet av?
Selv om monopoler kan være problematiske, kan en mer samlet modell være nødvendig for å rette opp dagens utfordringer, skriver NHH-professor Tor W. Andreassen.
Norge sakker akterut - her er fire grep
Norske bedrifter ser i større grad på forskning og utvikling som en kostnad fremfor en investering, skriver NHH-professor Tor W. Andreassen i Finansavisen.
Norge investerer betydelige midler i forskning og utvikling (FoU), men sliter med å omsette dette til konkrete innovasjoner og vekst. Uten tiltak for å styrke innovasjonsutbyttet, risikerer vi å sakke akterut i det globale kappløpet om fremtidens verdiskaping.
Global Innovation Index (GII) 2024 viser at Norge har falt fra 19. til 21. plass blant verdens mest innovative land, mens våre nordiske naboer dominerer topp ti. En viktig årsak er ubalansen i vårt innovasjonsutbytte: vi investerer betydelig i forskning og utvikling (FoU), men klarer ikke å omsette disse investeringene til tilsvarende resultater i form av ny teknologi, arbeidsplasser og økonomisk vekst.
Dette er en kritisk utfordring for Norges fremtidige konkurransekraft i en verden som stadig raskere drives av ideer og innovasjon.
Til tross for at Norge er en velutviklet økonomi med sterke forskningsmiljøer, sliter vi med å bringe kunnskapen ut i markedet. Teknologiselskaper som Google og Apple viser at strategiske FoU-satsinger gir enorme gevinster, mens norske bedrifter i større grad ser på FoU som en kostnad fremfor en investering. Dersom vi ikke tar grep nå, risikerer vi å sakke ytterligere akterut. Så hva må til?
For det første, for å få mer ut av våre forskningsinvesteringer må vi styrke samarbeidet mellom forskningsinstitusjoner, næringsliv og myndigheter. Offentlige støtteordninger bør i større grad rettes mot prosjekter som skaper verdi for flere sektorer og som bidrar til nasjonale styrkeområder som fornybar energi, havteknologi og helseteknologi.
For det andre må vi, som Innovasjon Norge lenge har påpekt, bli bedre på å bringe forskning fra laboratoriet til markedet. Vi må bli bedre kremmere. Dette krever investeringer i tech-transfer-kontorer og innovasjonshuber som hjelper forskere og gründere å utvikle markedsrelevante produkter og tjenester. Læring fra land som Nederland og Tyskland, hvor slike systemer er godt utviklet, kan gi oss et forsprang.
For det tredje må private bedrifter få sterkere incentiver til å satse på FoU. Dette kan inkludere utvidede skattefradrag for forskningsprosjekter, bedre tilgang til risikovillig kapital og målrettede støtteordninger for små og mellomstore bedrifter. En slik tilnærming vil bidra til å stimulere innovasjon på tvers av sektorer.
Til slutt, en bærekraftig innovasjonspolitikk vil kreve en sterkere kultur for gründere og innovasjon. Vi må belønne risikotaking, feire suksesshistorier og tilrettelegge for flere møteplasser mellom gründere, forskere og investorer. Det handler ikke om å beskatte ikke-realiserte verdier og exitskatt, men å tiltrekke seg gründere som vil bygge fremtiden. Dette dreier seg ikke bare om politikk, men om å bygge en nasjonal stolthet rundt det å skape noe nytt. Vi må finne tilbake til de moderne utgavene av Vebjørn Tandberg, Bjørn Kjos, Tore og Petter Planke, Willy Simonsen og Sam Eyde.
AI som din personlige assistent
Kunstig intelligens (AI) er i ferd med å bli vår usynlige livsledsager, med potensial til å revolusjonere hvordan vi lever – fra barndommens læring til alderdommens visdom.
Vi har alle forutsetninger for å klatre på GII-rangeringen, men det krever en helhetlig og målrettet innsats. Ideer, ikke naturressurser, er den nye valutaen i verdensøkonomien.
Innlegget var først publisert i Finansavisen 13. desember 2024.