Terskelen for å bruke penger blir lavere uten kontanter
Vi må være forberedt på utfordringene som følger med et kontantløst samfunn.
Slik får vi mest ut av en ny turistskatt
Da Jan Christian Vestre (Ap) var næringsminister, definerte han reiselivsnæringen som en strategisk vekstnæring for Norge. Dette setter en interessant ramme rundt debatten om turistskatt.
Å bli definert som strategisk vekstnæring understreker reiselivets betydning for nasjonal økonomi, sysselsetting, og distriktenes utvikling. Så, hvordan kan vi balansere behovet for vekst med nødvendigheten av å beskytte våre naturressurser og lokalsamfunn?
Hvordan passer turistskatt inn i en vekststrategi?
Regjeringen ser tydeligvis potensial for videre utvikling og verdiskaping i denne reiselivssektoren. Samtidig, som med enhver vekststrategi, må den være bærekraftig for å sikre langsiktig suksess. Her kan turistskatt spille en nøkkelrolle – ikke som en hindring for vekst, men som et verktøy for å sikre at veksten skjer på en ansvarlig måte.
Turistskatt kan bidra til å regulere turiststrømmer, ved å dempe trykket på de mest sårbare områdene og oppmuntre til spredning av turister til mindre kjente destinasjoner. Samtidig kan inntektene fra turistskatten reinvesteres i infrastruktur, miljøvern, og lokalsamfunn, noe som kan styrke reiselivsnæringens bærekraft og legitimitet på lang sikt. Dette kan faktisk fremme en mer robust og varig vekst.
Når det gjelder størrelsen på turistskatten, må den være tilstrekkelig høy til å ha en reell effekt på å finansiere nødvendige tiltak, men samtidig ikke så høy at den avskrekker besøkende eller gjør Norge mindre konkurransedyktig som reisemål.
En differensiert tilnærming kan være hensiktsmessig: Høyere skatter i høysesong eller på de mest besøkte destinasjonene, kan bidra til å jevne ut turiststrømmen gjennom året og på tvers av regioner.
Internasjonale eksempler viser variasjon i skattesatsene. I noen byer, som Venezia, ligger turistskatten mellom 3-10 euro per, natt avhengig av type overnatting. I land som Japan er skatten fastsatt til en lavere, men flat sats på 1000 yen (ca. 7 euro) per internasjonal avreise. For Norge kunne en skatt på mellom 25-50 NOK per hotellovernatting eller en miljøavgift på cruise-passasjerer være et realistisk utgangspunkt, med justeringer basert på destinasjonens belastning og popularitet.
Spørsmålet om hvem som er best egnet til å kreve inn turistskatten er avgjørende for å sikre effektivitet og rettferdighet. Her kan lokale myndigheter spille en nøkkelrolle, da de best kjenner til de spesifikke utfordringene og behovene i sine områder. Samtidig kan en nasjonal koordinering være nødvendig for å sikre konsistens og for å håndtere besøkende som reiser på tvers av ulike regioner.
En praktisk tilnærming kan være å innføre turistskatten som en del av hotellregningen, hvor hotelleiere fungerer som mellomledd for innsamlingen. For cruise-passasjerer kan avgiften inkluderes i billettprisen, administrert av rederiene i samarbeid med norske havne- og tollmyndigheter. Denne metoden reduserer kompleksiteten for besøkende og sikrer at innkreving skjer på en standardisert og rettferdig måte.
Hvorfor sosiale medier er en søppelplass
Det Elon Musk sa om plattformen X i samtalen med Nicolai Tangen, fikk DNs Terje Erikstad til å kalle ikke-redaktørstyrte sosiale medier for en søppelplass. Bedre kan det ikke sies.
Turistskatt må sees som en del av en større strategi for å balansere vekst og bærekraft i norsk reiseliv. Det handler ikke bare om å generere inntekter, men om å styre turismen på en måte som beskytter naturen, styrker lokalsamfunnene, og samtidig opprettholder Norges posisjon som et attraktivt reisemål.
Ved å kombinere en nøye vurdert skattesats, lokal forankring i innkrevingen, og klare mål for bruk av inntektene, kan turistskatten bidra positivt til den videre utviklingen av reiselivsnæringen som en strategisk vekstnæring for Norge.
Innlegget var først publisert i Dagens Perspektiv 13. august 2024.