Miljøverneriet - den ellevte landeplage
Miljøvern har det samme irrasjonelle ved seg som kristendommen, men er en langt større plage enn kristendommen var i Arnulf Øverlands tid, skriver Rögnvaldur Hannesson i Finansavisen.
La fiskerinæringen være i fred!
Biologisk ekspertise og lønnsomhet bør være avgjørende, ikke politisk innblanding, ifølge Rögnvaldur Hannesson.
Lørdag 16. mars hadde BTs lørdagsmagasin en meget interessant artikkel om en ung fisker, Erik Gåsvær. Han ble i sine yngre dager rådet fra å bli fisker; det var ikke et yrke som ga et skikkelig utkomme, enn si status.
I dag har han ved 33 års alder en inntekt som kan måle seg med oljebransjen. Han later ikke til å angre på sitt yrkesvalg. Hans historie er ikke enestående; Bergens Tidende har brakt liknende historier før.
Bak dette ligger, som avisen også forklarer, et forvaltningsregime for fiskeriene som bygger på omsettelige fiskekvoter. Dette har gjort det mulig for folk som både er dyktige fiskere og har god forretningssans, å arbeide seg opp til det sjikt som kunne kalles lønnsadel. Det er dem godt forunt; de har ikke sittet med hendene i fanget eller drevet med tastetrykk.
Forskjellen er stor fra de tingenes tilstand jeg husker fra den tid jeg kom til Norge i 1975. Den gang levde norske fiskere av almisser fra staten. De arbeidet like hardt som de alltid har gjort, men en uhensiktsmessig fiskeripolitikk gjorde det umulig for dem å leve av den inntekt de fikk fra sine fangster alene.
Norsk fiskeriforvaltning hadde på det tidspunkt ikke fullt ut tatt inn over seg det faktum at havets rikdom er begrenset. Stadig bedre teknologi økte presset på fiskeressursene, og for sildebestanden resulterte dette i et totalt sammenbrudd. Hvis fiskerne skal få en levelig inntekt av sitt yrke, må deres antall begrenses, og jo mer desto raskere den teknologiske utviklingen går.
Letestans? Et særdeles dårlig forslag
Hvis det så bærer ad undas er det ingenting Norge eller andre rike land kan gjøre med det, annet enn å sørge for å reise på første klasse, mener NHH-professor Rögnvaldur Hannesson.
Allerede i 1950-årene begynte man å subsidiere fisket med statlige midler. Dette ble sågar formalisert i en avtale mellom Norges Fiskarlag og Stortinget. Fra å ha vært en lønnsom eksportnæring på markedsmessige betingelser, ble fiskerinæringen en stadig mer sulten gjøkunge. Det var årvisse forhandlinger om fiskeristøtte, og det gikk fra galt til verre; støtten ble bare større og større.
Slik var det nødt til å gå, all den stund man ikke hadde sørget for en effektiv adgangsbegrensning til næringen. De adgangsbegrensninger som etter hvert kom, var ineffektive og en slags sosialpolitikk; ingen skulle bli rik, og alle skulle bli mest mulig like. Det var kanskje ikke en uventet filosofi, all den stund mesteparten av lønnsinntekten i realiteten kom fra statskassen.
Etter hvert ble det større forståelse for at dette var en absurd ordning. Fiskeriforvaltningen ble i voksende grad tuftet på individuelle fiskekvoter. Det var ganske naturlig, i og med at fiskebestandene forvaltes med en totalkvote for hver bestand.
Hva var da mer naturlig enn å stykke opp disse kvotene i individuelle kvoter? Ikke bare er det naturlig, men også tvingende nødvendig for å forhindre et destruktivt kappfiske om en totalkvote. For å sikre et bedre samsvar mellom fiskeflåtens kapasitet og tilgjengelige kvoter, ble de individuelle kvoter tillatt omsatt, om enn med restriksjoner.
De som skaffet seg en dyr og effektiv båt, kunne dermed kjøpe seg driftskvoter som tillot effektiv bruk av båten. Og de som ønsket å forlate næringen, kunne sikre seg en pensjon ved å selge de kvotene de hadde. Gjennom denne ordningen har det skjedd en imponerende omstrukturering og effektivisering av fiskeflåten.
Denne ordningen er dessverre truet av politikere som ikke kan holde fingrene fra fatet og la lønnsomhet bestemme hvem som skal ha og ikke ha fiskekvoter.
Best å fordele grunnrenten som i Austevoll?
For å sikre at grunnrenten i fiskeriene kommer fiskeridistriktene til gode, er det kanskje best å la fiskerne beholde den selv, skriver professor emeritus Rögnvaldur Hannesson i DN.
Regjeringen la for noen uker siden frem en kvotemelding for Stortinget hvor den foreslår å ta kvoter fra den havgående og mest lønnsomme flåten for å gi til kystfiskere. Det er for så vidt ikke helt overraskende; det er flere kystfiskere enn havfiskere, og i politikken er det jo stemmene som teller.
På enkelte områder har politikerne lært seg den lekse at det er å foretrekke å la profesjonelle og markedskreftene avgjøre økonomiske forhold. Ikke minst har man tatt dette inn over seg i pengepolitikken.
En gang bestemtes renten av politikere. Nå bestemmes den av Norges Bank, men Norges Bank kan ikke ignorere markedskreftene. Dessverre har man ikke fullt ut tatt inn over seg denne leksen i fiskeripolitikken.
Det som må gjøres, er å ta politikken ut av «fiskeripolitikken». Da sitter vi igjen med fiskeriforvaltning. Fiskeriforvaltning er i prinsippet enkel: La biologisk ekspertise bestemme hvor mye det er tilrådelig til enhver tid å høste av fiskebestandene – og la lønnsomheten bestemme med hva slags båter og utstyr fisken skal tas og bringes i land.
Det er dette som har gjort det mulig for Erik Gåsvær og mange andre å skaffe seg et levelig utkomme av å fiske.
Innlegget var først publisert i Bergens Tidende 24. mars 2024.