Næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) bør ikke la seg presse av særinteresser. Han bør heie på alt norsk næringsliv.
Næringsminister Jan Christian Vestre slår tilbake mot vår batterikritikk i sine svar i DN 16. november og i Finansavisen. Hans svar består av tre påstander som enten er faglig feil eller forsøk på å avspore debatten.
Vestres første påstand er at «Det vi først og fremst tilbyr er markedsmessige låneordninger, garantiordninger og egenkapitalvirkemidler. Da har vi samme avkastningskrav som en privat investor ville hatt. Derfor er det direkte feil at det pøses ut milliarder i tilskudd. Det vet disse, sier han.»
Dette argumentet gir ingen mening. Dersom staten faktisk har samme avkastningskrav som en privat investor ville hatt, er det ingen grunn til at staten skal drive med det.
Dette argumentet gir ingen mening. Dersom staten faktisk har samme avkastningskrav som en privat investor ville hatt, er det ingen grunn til at staten skal drive med det.
Den eneste grunnen til at staten skulle gjøre det, er om den har et lavere avkastningskrav enn en privat investor ville hatt. Men i så fall er «låneordninger, garantiordninger og egenkapitalvirkemidler» bare eufemismer for subsidier. Da kunne staten like gjerne ha overført et tilsvarende beløp som kontanttilskudd.
Vestres andre påstand er at «det er stor differanse mellom samfunnsøkonomisk lønnsomhet og bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Det er det flere grunner til. To av grunnene er at kostnadene av miljøødeleggelser er ikke priset riktig. Det å bruke naturen og klimaet har ikke reell kostnad».
Lars Sørgard og Magne Mostad i Dagens Næringsliv:
Innlegg i debatten om batterisatsing
Denne observasjonen er korrekt, men en avsporing i debatten om offentlig støtte til batterifabrikker. Kostnader av miljøødeleggelser bør korrigeres gjennom regulering, skatter og avgifter. Det vil sikre at samfunnsøkonomisk lønnsomhet sammenfaller med bedriftsøkonomisk lønnsomhet, uten at staten skal plukkere vinnere.
Men hvis en først drar frem kortet «miljøødeleggelser», er det vanskelig å se at Vestres satsing fører oss i riktig retning. Når verdien av natur er priset for lavt, så går det i gal retning å subsidiere grønn, kraftkrevende industri som legger ytterligere press i retning utbygging av ny kraft og dermed ødeleggelse av urørt natur.
Klimaeffekten er i beste fall tvilsom, da det i stor grad er tale om å stjele tilbake grønn industri som alternativt vil etablere seg i andre land (for eksempel USA). For klodens klima er det helt irrelevant hvor batterifabrikken er lokalisert.
Hvis bekymringen er en markedssvikt ved at det av en aller annen grunn ikke utvikles nye, grønne teknologier raskt nok og i stort nok omfang, er støtte til FoU i så fall det mest treffsikre.
Vestres siste påstand er at vi begår samme feil som vi mener regjeringen begår: «De sier det er dumt med batteriproduksjon. De gjør jo feilene de er opptatt av at jeg ikke skal gjøre, nemlig å peke på hva som blir lønnsomt og ikke. Kan vi ikke stole på at privat kapital er best til å vurdere hva som gir avkastning på investert kapital?»
Denne påstanden er misvisende. Det er ingen grunn til å betvile at privat kapital er bedre enn både oss og Vestre til å vurdere hva som gir avkastning på investert kapital. Problemet er om investeringer blir lønnsomme på grunn av Vestres aktive næringspolitikk. Arbeidskraft og kapital bør allokeres der den underliggende lønnsomheten er størst, ikke der lobbykreftene er sterkest.
Grønn industri er velkommen i Norge, men det bør være uaktuelt å gi den særfordeler. Vestre bør ikke la seg presse av særinteresser. Han bør heie på alt norsk næringsliv.
Grønn industri bør på lik linje med alle andre næringer konkurrere om arbeidskraft og elektrisk kraft. Da vil vi få en robust næringsstruktur, med litt mindre grønn industri og mer annen næringsvirksomhet.
Mindre grønn industri vil bety mindre behov for elektrisk kraft og dermed ikke samme behov for en storstilt utbygging av havvind som det nå er planlagt. Flytende havvind er i dag svært dyrt, men det er forhåpninger om lavere kostnader over tid.
Det er imidlertid i dag planer om storstilt utbygging av andre kraftkilder i andre land til en mye lavere kostnad. Ett eksempel er solparker i Nord-Afrika, blant annet i Marokko med kabler til England.
Selv om vi senker kostnadene på flytende havvind betydelig, er kanskje det beste vi kan oppnå å komme ned mot kostnader på andre, billigere energikilder.
Det illustrerer at når vi ser fremover, i stedet for å se i bakspeilet på den billige vannkraften vi en gang bygget ut, har vi som nasjon ikke noe fortrinn på å bygge opp mer fornybar kraft. Dette gjør den grønne industrisatsingen i Norge enda mer problematisk.
Innlegget var først publisert i DN 17. november 2023.