Bærekraftig business er ikke alltid lønnsomt. Det gjelder en rekke investeringer både i miljøtiltak og tiltak for å fremme sosiale målsetninger. Bedrifter er uansett forventet å gjøre grep for å fremme bærekraft, og skal forsøke å forene det med lønnsomhet. Men hvordan kan ledere forholde seg til dette uten å gå konkurs?
For ti år siden ga vi ut boken “Ansvarlig og lønnsom”, og det begynner å føles lenge siden nå. For så mye har skjedd siden den gangen, både med hensyn til hvordan bedriftene jobber med bærekraft og hvordan det snakkes om det.
Da vi skrev “Ansvarlig og lønnsom” forsøkte vi å vise hvordan, og under hvilke forutsetninger, bedrifters samfunnsansvar kunne gi positiv avkastning for bedriftene. På den tiden var den utbredte forestillingen at å ivareta sosiale eller miljømessige problemstillinger i all hovedsak var en kostnad. At bærekraft kunne danne grunnlag for smartere og mer lønnsomme forretningsmodeller var et tema av bare akademisk interesse.
To ting har skjedd i de ti årene som fulgte. For det første skjøt ideen om et såkalt “business-case for sustainability” fart. Dette handler om de forretningsmessige fordelene ved å investere i bærekraftsforbedringer, for eksempel ved at det leder til et bedre omdømme, mer lojale kunder, tiltrekker smarte og motiverte ansatte eller demper myndighetenes reguleringsappetitt. Fra at bærekraft bare ble sett på som en kostnad, begynte den dominerende forestillingen å bli at den kunne være grunnlag for konkurransekraft.
For det andre kom bærekraft i stadig økende grad på moten i næringslivet. Omtrent samtidig som vi sendte “Ansvarlig og lønnsom” i trykken, ble FNs konferanse om bærekraftig utvikling i Rio de Janeiro avholdt. Der vedtok FN de såkalte bærekraftsmålene (SDG-ene), og et tiår senere er det knapt en årsrapport som ikke inneholder henvisning til et eller flere bærekraftsmål. Og viktigst av alt, bedriftene har i stadig økende grad formulert bærekraftsstrategier, lansert grønne produkter, målt og rapportert fotavtrykkene sine, og så videre.
Og viktigst av alt, bedriftene har i stadig økende grad formulert bærekraftsstrategier, lansert grønne produkter, målt og rapportert fotavtrykkene sine, og så videre.
Jørgensen og Pedersen.
I et litt forenklet perspektiv kan vi si at disse to utviklingstrekkene har gjort forestillingen om at bærekraft lønner seg betydelig mer utbredt. Og det er selvsagt fortsatt krevende for bedrifter å sette ord på slike “business case” på mikronivå - er det for eksempel nødvendigvis mer lønnsomt å betale tekstilarbeidere i sørøst-Asia godt og øke HMS-standardene på fabrikkene deres enn å fortsette som før? Likevel er de fleste enige om at å ruste bedriften for en fremtid hvor bærekraft er både en forventning og et (lov)krav, i det store og hele vitner om sunn risikostyring og god forretningsforståelse.
Men da gjelder det å holde tungen bent i munnen. For selv om det i det store bildet er rasjonelt for enhver bedrift å integrere bærekraft i strategi og styring, er det selvsagt ikke det samme som at enhver bærekraftsforbedring lønner seg.
På dette punktet stilte den britiske stjerneforskeren Alex Edmans vår egen oljefondsjef til veggs på LinkedIn forleden. Nicolai Tangen hadde nemlig entusiastisk delt en BlackRock-rapport som argumenterte for at investeringer i mangfold fører til bedre finansielle resultater. “Stopp en halv”, sa Edmans, som har forsket mye på temaet. “Når vi ser på disse dataene, gir de egentlig ikke bevis for at mangfold lønner seg”.
“Når vi ser på disse dataene, gir de egentlig ikke bevis for at mangfold lønner seg”.
Jørgensen og Pedersen
Men Edmans fortsatte argumentet og understreket at det heller ikke er slik at mangfold har negativ effekt på lønnsomheten. Og, argumenterte han videre, er det selvsagt ikke slik at vi ikke skal arbeide for mangfold bare fordi vi ikke klarer å demonstrere at det er lønnsomt. Det finnes jo veldig mange gode grunner for å ha en mangfoldig ledergruppe, utover det som fanges opp i finansielle måltall. Det er viktig i seg selv, det kan være en del av å opptre som en ansvarlig virksomhet, og det kan selvsagt ha mange andre positive ringvirkninger som over tid gjør bedriften bedre.
Dette er ikke særskilt for mangfold, tvert imot er det mange bærekraftsforhold av denne typen. Det har for eksempel ikke lykkes forskere eller finansanalytikere å finne et business-case for å kutte CO2 i tekstilbransjen, men vi burde vel alle sammen likevel håpe at bransjen finner det formålstjenlig å gjøre det. Og ikke minst skal du ikke snakke med mange representanter for NGOs innenfor menneskerettighetsfeltet før de gir uttrykk for at bedriftene ikke opplever det samme økonomiske rasjonalet for å ivareta menneskerettigheter som for å kutte CO2.
Derfor får vi lovgivning som Åpenhetsloven og regulatoriske initiativer som EUs nye forslag til forbud mot produkter hvor slavearbeid kan påvises. Og på denne måten blir det jo mer og mer forretningskritisk også å ivareta de bærekraftsforholdene som man kanskje ikke så langt har sett effekter av for lønnsomhet og aksjepris. Noen bærekraftsforhold blir såkalt “finansielt vesentlige” - de påvirker bedriftens lønnsomhet på ulike måter, mens andre ikke er det, og kanskje aldri blir det?
Noen bærekraftsforhold blir såkalt “finansielt vesentlige” - de påvirker bedriftens lønnsomhet på ulike måter, mens andre ikke er det.
Jørgensen og Pedersen
Derfor børster vi av og til støv av vår gamle bok “Ansvarlig og lønnsom”. For som vi skriver et eller annet sted i boken, så finnes det mange vinn-vinn-situasjoner for samfunn, miljø og bedrift. Det finnes stadig flere områder på bærekraftsfeltet hvor man faktisk kan vise til et økonomisk rasjonale, enten vi snakker om kostnadskutt som følge av en mer sirkulær forretningsmodell, høyere inntekter gjennom tilgangs- eller leiemodeller, eller andre mer indirekte effekter. Det var sant i 2013, og det er i enda større grad sant i 2023.
Men hva skal vi gjøre med de bærekraftsproblemene hvor det ikke er slik? Da er vi kanskje tilbake til det gode gamle samfunnsansvaret. Da trenger vi gjerne de litt mer reguleringstørste myndighetene. Og da trenger vi kanskje mer av samfunnsaktivismen på vegne av de stemmeløse interessentene, og som dermed kan lede i retning av at enda flere bærekraftsforhold blir finansielt vesentlige.
Det som i alle fall er viktig er at vi snakker åpent og kunnskapsbasert om disse bærekraftsforholdene. For dersom vi gjør mangfold i ledergrupper, eller for den del levelige arbeidsvilkår på tekstilfabrikker, om til spørsmål som utelukkende vurderes ut fra aksjeverdi, mister vi også noe viktig i samtalen om slike store samfunnsspørsmål. For det er jo flott om mangfold lønner seg, men vi satser jo ikke på det bare av den grunn. Og om det skulle vise seg at det ikke lønner seg, så kan vi som samfunn diskutere tiltakene for å oppnå disse viktige målsettingene ved hjelp av andre virkemidler.
Og så beveger heldigvis verden seg, slik at mange av gårsdagens uvesentlige bærekraftsforhold er finansielt vesentlige i dag. Det betyr også at mange av de bærekraftsforholdene vi ikke klarer å vise at er lønnsomme i dag, likevel kan bli det i fremtiden. Og i mellomtiden må vi la markedet fungerer der det gjør det, ta regulatoriske grep der det trengs, og forvente at bedrifter i noen sammenhenger tar et utvidet ansvar for forholdene som ikke nødvendigvis er, men kanskje er på vei til å bli, finansielt vesentlige.
Innlegget var først publisert i Teknisk Ukeblad