Mens sysselsettingsandelen for menn nesten har stått stille siden 1990 frem til i dag, har den økt med over 16 prosent for kvinner, ifølge statistikk fra SSB. Denne økningen har vært godt hjulpet av en politikk som har støttet oppunder kvinners yrkesdeltagelse, og full barnehagedekning har vært et av de viktigste tiltakene.

Det er derfor et paradoks at vi er i ferd med å gå i motsatt retning når det gjelder eldreomsorgen.

Innovatører: Tenk som en kunstner

Vil du ha radikale nye ideer, må du gi innovatørene friere hender. La dem gjerne starte med å stjele rått fra andre.

Mens omsorg for barn er blitt flyttet ut av hjemmene, er pårørendeomsorgen for eldre i ferd med å flytte hjem. Denne utviklingen øker presset på kvinner, som i størst grad yter den uformelle omsorgen, og den kan i verste fall sette likestillingen flere tiår tilbake.

Akkurat som med målet om full barnehagedekning, er det få som bestrider målet om at eldre skal få mulighet til å leve lenger i sine egne hjem. I takt med dette har mange institusjoner blitt lagt ned, og det er i dag færre plasser innenfor eldreomsorgen enn på 1990-tallet, til tross som en voksende eldrebefolkning.

Sykehjem og aldershjem, som tidligere var hjem for eldre i mange år, har endret karakter til å bli hjem for de aller mest skrøpelige, og eldre med demens, i siste fase av livet. Om en også tar med at den eldre del av befolkningen er i kraftig vekst og snart er i ferd med å bikke over antallet barn og yngre under 20 år, kan det også bli mange skrøpelig og eldre med demens som må bli boende hjemme – rett og slett fordi det ikke finnes noe tilbud.

I Kvinnehelseutvalgets rapport, som fremlegges i begynnelsen av mars, viser vi at konsekvensene av denne politikken vil treffe kvinner og menn ulikt. I dag er det rundt 800.000 nordmenn over 18 år som gjør en innsats som pårørende, og uformell omsorg er beregnet til cirka 136.000 årsverk, ikke langt unna de 142.000 årsverkene i kommunale omsorgstjenester.

Den største gruppen som yter omsorg er pårørende til foreldre, og det er de eldste som mottar mest omsorg fra pårørende.

Det handler om evnen til å fornye seg over tid

De hadde neppe klart å skrive utfyllende om endring og innovasjon for ti år siden. Nå er tiden overmoden for boken «Innovasjonskapasitet».

Ifølge SSB er det de middelaldrende kvinnene som yter mest omsorgsarbeid overfor pårørende som ikke er del av deres egen husholdning. Middelaldrende menn yter også omsorg, men det er forskjeller i hvilke oppgaver kvinner og menn påtar seg.

Mennene hjelper til med snømåking, hagearbeid, vedlikehold og andre mer tekniske oppgaver, mens kvinnene gjør innkjøp, rengjør boligen, vasker klær og lager mat. Med andre ord et mønster som følger tradisjonelle kjønnsroller.

Med et større press på den uformelle omsorgen er det sannsynlig at flere personer må kombinere lønnet med ulønnet arbeid. I den nasjonale pårørendeundersøkelsen fra 2021 er det en større andel kvinner enn menn som oppgir at det å være pårørende går ut over jobb eller studier. Langtidssykemelding og velferdspermisjon er mer utbredt blant kvinner som er pårørende, enn blant menn.

Pårørendeansvar har også sosiale og helsemessige konsekvenser. Mange pårørende ofrer venner, sosialt nettverk og fritid for å kunne ta seg av sine nærmeste. Pårørende med omfattende omsorgsoppgaver opplever også at egen helse gjerne blir svekket gjennom søvnproblemer, konsentrasjonsvansker, bekymring, angst og depresjon.

Innovasjonsmuskelen trenger trening

Slik talentfulle idrettsutøvere må trene for å vinne konkurranser, må også organisasjoner hele tiden trene for å bli bedre på å innovere, skriver NHH-professor Christine B. Meyer i DN.

Studier har også vist at pårørende blir møtt ulikt i helse- og omsorgstjenestene. Sønner med eldre mødre får mer hjelp enn døtre, og kvinner blir bedt om å redusere sine arbeidstimer i jobb, mens dette ikke er noe krav som blir stilt til menn.

Vi kan fortsette å lukke øynene for konsekvensene av vår eldrepolitikk for de pårørende, men det vil sette likestillingen langt tilbake og skyve kvinner fra heltid til deltid, og i verste fall helt ut av arbeidslivet. Gitt at mange kvinner er ansatt i helse- og omsorgsyrkene, som nettopp er den store vekstnæringen fremover, er det vanskelig å se at dette regnestykket går opp.

Skal vi unngå at regningen for passiv eldrepolitikk havner i kvinners fang, er det i alle fall tre ting som må gjøres. (Vilkår)

• Kapasiteten i den offentlige eldreomsorgen må bygges kraftig ut – og det haster. Dette har EU tatt innover seg, og likestillingskommissæren, Helena Dali, uttaler at investering i omsorg er en investering i likestilling mellom kjønnene, og sosial rettferdighet.
• Samtidig må flere menn stille opp som pårørende og bemanne sykehjemmene. Det er positive indikasjoner på at nye generasjoner menn tar mer omsorgsansvar, og det trenger vi.
• Sist, men ikke minst, må det også skje en holdningsendring hos mange eldre. De må være forberedt på å betale mer for profesjonell omsorg, og de må stille samme krav til sønnene som døtrene.

Kronikken var først publisert i DN 9. januar 2023. 

For ordens skyld: Meyer er byrådslederkandidat (H) i Bergen. 

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post