Lengre ventelister kan bli resultatet dersom regjeringen følger forslaget om å gå tilbake til 1980-tallets prinsipper for finansiering av sykehusene.
Et offentlig utvalg leverte rett før påske en rapport til helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol om finansiering av norske sykehus. Et hovedforslag var å skrote dagens ordning med innsatsstyrt finansiering og gå tilbake til en modell fra 80- og tidlig 90-tallet med rammefinansiering av sykehus. Dette er et svært underlig forslag i lys av de erfaringer man gjorde seg med denne finansieringsmodellen for over 30 år siden.
Begrunnelsen for forslaget er, ifølge utvalgets leder Jon Magnussen, at det fokuseres for mye på økonomi i sykehusene med dagens finansiering. Det er ikke bare et underlig forslag fra utvalget, men også en underlig begrunnelse fra en økonomiprofessor for valg av finansieringsmodell for norske sykehus.
Mer alvorlig er det at forslaget om rammefinansiering av sykehus kan få svært uheldige virkninger for pasientene både når det gjelder tilgang til og kvalitet på sykehusbehandlingen.
Tidlig på 1980-tallet ble finansieringen av norske sykehus endret fra kostnadsdekning, basert på antall liggedøgn, til rammefinansiering. Begrunnelsen var å disiplinere kostnadsbruken i sykehusene og redusere offentlige utgifter. Med faste budsjettrammer måtte sykehusene redusere aktivitet og/eller være mer effektive (redusere liggetiden) for å unngå overskridelser. Dette er nettopp ideen med rammefinansiering, og erfaringene viste at det også fungerte etter hensikten.
Problemet var bare at rammefinansiering hadde «bivirkninger». Sykehusene behandlet nå færre pasienter. Det førte til en markant økning i pasienter på venteliste og ventetiden for behandling ble svært lang.
Rammefinansiering var altså effektivt i å redusere offentlige utgifter, men denne gevinsten for staten kom på bekostning av pasientenes tilgang til sykehusbehandling.
For å motvirke økningen i ventelister og stimulere sykehusene til å behandle flere pasienter innførte man derfor innsatsstyrt finansiering i 1997. Sykehusene får med denne ordningen betalt en fast sum per pasient de behandlet, hvor stykkprisen blir fastsatt etter en representativ behandlingskostnad for denne gruppen pasienter. Denne modellen, som de fleste land benytter nå, har til hensikt å gi sykehusene incentiv til å øke antall behandlinger og dermed bedre tilgangen til sykehustjenester ved at ventelister og ventetid blir kortere.
Dette ble også erfaringene med innføringen av innsatsstyrt finansiering: Antall behandlinger økte og ventetider falt på sykehusene.
Det er ikke overraskende. Rammefinansiering fjerner det økonomiske incentivet til aktivitet. Sykehusenes inntekter er per definisjon faste og gitt ved rammen som helsedepartementet eller politikerne har fastsatt.
Det betyr imidlertid ikke at «økonomifokus» fjernes, slik som utvalgsleder Magnussen synes å hevde. Det betyr bare at det er kostnadssiden heller enn inntektssiden som havner i fokus. Det er kun kostnadsdisiplin som vektlegges. Å øke aktiviteten eller utvikle nye og bedre tjenester som kommer pasientene til gode vil ikke påvirke inntektene, bare kostnadene.
Er det grunn til å tro at vi ikke får et déjà vu med økte ventelister og lengre ventetider dersom regjeringen skulle foreslå å introdusere rammefinansiering igjen?
Vi frykter svaret er nei. Valg av finansieringsmodell endrer nødvendigvis incentivene til sykehusene og det får konsekvenser for behandlingstilbudet til pasientene. Det viser studier som rapporten til utvalget peker på. Det viser også de historiske erfaringene fra Norge.
Rammefinansiering har en iboende egenskap, som er kostnadskontroll. Det er derfor god, økonomifaglig grunn til å vente at vinneren ved innføring av en slik modell blir staten og at taperen blir pasientene. Dagens modell med innsatsstyrt finansiering er ikke perfekt, men den belønner i hvert fall sykehusene for å være effektive og tilby mange pasienter behandling innenfor den kapasiteten de har.
Dagens modell belønner også sykehus som evner å tilby bedre kvalitet på tjenestene, slik at pasientene velger dem fremfor andre sykehus. Rammefinansiering fjerner alle disse incentivene og introduserer i stedet ett eneste incentiv – og det er kostnadskontroll.
Norge har et av verdens beste helsevesen i dag, og vi scorer høyt på de fleste indikatorer, med ett unntak. Det er pasientenes tilgang til sykehusbehandling. Selv om ventetidene har avtatt i Norge, er de fremdeles betydelig lengre enn i de fleste land vi liker å sammenligne oss med.
Regjeringen bør derfor ikke skrote innsatsstyrt finansiering, men se til historien og skrote forslaget om rammefinansiering fra utvalget.
Kronikken var først publisert i Dagens Næringsliv 20. april 2023.