Skal vurdere konsekvensene av smitteverntiltakene
NHH-professor Katrine V. Løken er utnevnt til medlem i en ny ekspertgruppe som skal vurdere de samfunnsmessige konsekvensene av smitteverntiltakene.
Tapt trivsel og livskvalitet kostet oss mer enn de rene økonomiske tapene fra nedstengningen
Det kostet samfunnet minst 13 milliarder kroner i måneden at smitteverntiltakene hindret livsutfoldelsen. Da har vi verdsatt tapet til beskjedne 75 kroner per dag for hver av de berørte.
Under pandemien har vi vel alle fått kjenne på frustrasjonen over smitteverntiltakene; i lange perioder har vi hatt restriksjoner på de delene av livet som betyr mye for trivsel og livskvalitet. Tiltakene har begrenset oss i hva vi kan gjøre på fritiden, hvordan vi arbeider, hvor mange gjester vi kan ha og hvordan vi ferierer.
Irritasjonen, skuffelsen og noen ganger sorgen over å hindres fra sosiale aktiviteter gir en samfunnskostnad i form av lavere velferd. Denne kostnaden må tas hensyn til ved vurdering av tiltakenes forholdsmessighet, skulle det igjen bli behov for tiltak.
Nylig kom Holden-IV-rapporten i forbindelse med regjeringens reviderte strategi for håndtering av pandemien. Ekspertgruppen har forsøkt å tallfeste konsekvensene av smitteverntiltak for å kunne veie kostnader opp mot samfunnsgevinster.
Samfunnsgevinsten av tiltakene er unngått covid-19 og belastning på sykehus. Kostnadene er ikke bare de negative virkningene på økonomien, men også virkningene på trivsel og helse av redusert sosial kontakt. Sammen med medlemmene Ingrid Hjort og Vera H. Kvisgaard og leder for utvalget, Steinar Holden, hadde jeg hovedansvaret for å tallfeste velferdseffektene.
Ulike befolkningsundersøkelser bekrefter at folk har opplevd ensomhet og at livskvaliteten var lavere under pandemien. Særlig gjaldt det unge, studenter og aleneboere. De etablerte og stabile familiene med god plass hjemme, har kanskje i større grad opplevd positive virkninger, som mer tid sammen og mindre stress i hverdagen.
Hvis nye smitteutbrudd krever nye runder med tiltak, for eksempel til høsten, vil det trolig slite på motivasjonen og være en påkjenning for en stor del av befolkningen.
Økonomenes utgangspunkt er at individet tar de valgene som gir størst nytte for den enkelte. Når vi begrenses i disse valgene, oppstår et nyttetap. Dette kommer i tillegg til kostnader av å være syk eller ha redusert helse. Mens vi har tall på andre viktige konsekvenser, som brutto nasjonalprodukt (bnp), arbeidsledighet og bruk av helsetjenester, er det vanskelig å tallfeste velferdstapet knyttet til lavere trivsel og et kjedeligere liv. Det finnes hverken en etablert definisjon eller en klar metode for å måle denne typen samfunnskostnad.
Det er problematisk om mangel på tallfesting gjør at velferdstapet ikke tas hensyn til i en beslutning om smitteverntiltak. Det ville gi en skjevhet i retning av observerbare helsetap.
I Holden-IV forsøkte vi å tallfeste og verdsette dette velferdstapet i kroner. På befolkningsnivå vil det samlede velferdstapet avhenge av hvor mye hver enkelt blir begrenset og hvilken verdi denne begrensningen har.
Vår tallfesting av velferdstapet tok utgangspunkt i hvor mye tid som blir berørt av tiltakene: Velferdstap = antall berørte x antall timer berørt (gj.snitt) x kroner per time.
De forskjellige smitteverntiltakene begrenser ulike deler av hverdagen. Vi koblet tiltakene opp mot SSBs tidsbruksundersøkelse av ulike aldersgruppers innretning av en gjennomsnittsdag.
For eksempel viser undersøkelsen at vi bruker normalt i snitt 1,3 timer om dagen på sosialt samvær på fritiden (besøk hos familie og venner, selskap og samtaler). Samlet anslår vi at de strengeste kontaktreduserende tiltakene fra FHIs tiltakspakke vil legge begrensninger på om lag 1,5 timer i snitt per innbygger hver dag tiltakene varer.
For å kunne sammenligne velferdstapet med andre kostnader, må vi verdsette byrden av å begrense én time. Det er vanskelig. Noen tiltak vil oppleves som mer inngripende enn andre, og hvor inngripende de oppleves vil variere fra person til person.
Ulikhet i utdanning er det store problemet
Vi er altfor opptatt av økonomiske forskjeller. I Norge er det ulikheten i utdanning vi må diskutere, skriver Katrine V. Løken og Kjell G. Salvanes i Aftenposten.
Vi valgte et konservativt anslag på 50 kroner per time som en gjennomsnittspris for alle tiltakene.
Denne prisen underestimerer trolig velferdstapet. Å ikke kunne samle familie og venner for å markere livsbegivenheter som bryllup, jubileum eller holde minnestund – samlinger det ofte ikke er mulig å ta igjen – vil ha en langt større kostnad.
Vi tar heller ikke med at tiltak kan ha langvarige velferdsvirkninger selv etter at de er avviklet. Færre sosiale møtepunkter kan gjøre det vanskeligere å få nye venner, etablere et faglig nettverk eller møte en fremtidig partner. Å bli stengt ute fra treningen og miste gode rutiner kan gjøre det vanskelig å komme i gang igjen.
Det totale velferdstapet for én måned med pandemi og strenge smitteverntiltak, målt i forhold til en normalsituasjon, vil som et minimum være 13 milliarder kroner, ifølge våre anslag. Det er om lag 75 kroner per dag per innbygger.
Til sammenligning er det økonomiske tapet i form av tapt produksjon (bnp) i rapporten anslått til ti milliarder kroner per måned.
Katrine V. Løken med i ekspertgruppe
Professor Katrine V. Løken er nytt medlem av ekspertgruppen som skal gjøre samfunnsøkonomiske analyser av smitteverntiltak. De skal også vurdere tiltak for vekst og omstilling.
Det er stor usikkerhet ved slike anslag, men de kan likevel være til nytte når ulike konsekvenser skal vurderes opp mot hverandre.
Kronikken var først publisert i DN 21. april 2022.