Husholdningenes gjeldsvekst må derfor tøyles ytterligere.
Øyvind Thomassen
Når ulykken først er ute
Det er ikke husholdningenes gjeldsgrad som kommer til å forårsake den neste finanskrisen, skriver NHH-forsker Øyvind Thomassen i DN.
Til manges overraskelse foreslo Finanstilsynet mandag 3. oktober en innstramning av boliglånsforskriften. Begrunnelsen er at faren for finansiell ustabilitet har økt. Husholdningenes gjeldsvekst må derfor tøyles ytterligere.
Men er det egentlig sant at «høy gjeld i norske husholdninger og høye eiendomspriser utgjør de viktigste sårbarhetene i det norske finansielle systemet», som tilsynet skriver i juni-utgaven av sin publikasjon Finansielt utsyn?
Jeg våger meg i hvert fall frempå med følgende spådom: Den neste finanskrisen vil ikke skyldes problemer med bankenes låneportefølje, men med bankenes finansiering.
For å sette det litt på spissen: Finanskriser forårsakes av at eierne av veldig kortsiktige fordringer ikke går med på å fornye lånene de har gitt. Banker eller andre finansforetak som gir langsiktige lån finansiert med kortsiktig gjeld er svært sårbare når en slik panikk oppstår.
Nyhetsbildet den siste tiden har gitt noen små antydninger om hvordan en finanskrise begynner: krakk i markedet for britisk statsgjeld, krisemøte i Credit Suisse, og likviditetstilskudd fra Norges Bank.
Problemet er at også banker med solide investeringer kan rammes når en slik panikk først oppstår.
I sin berømte bok "A Monetary History of the United States" sier Milton Friedman og Anna Schwartz at «any runs on banks for whatever reason become to some extent self-justifying whatever the quality of assets held by banks». En bankkrise kan med andre ord godt oppstå selv om husholdningene er i stand til å betjene lånene sine.
Problemet er at også banker med solide investeringer kan rammes når en slik panikk først oppstår.
Øyvind Thomassen
På atten- og nittenhundretallet var det stadige bankkriser, forårsaket av at folk ville ha pengene sine tilbake ved den minste antydning til problemer. For den enkelte innskyter er det rasjonelt å ta ut pengene fra banken hvis man forventer at andre gjør det, uansett hva hun eller han tror om den langsiktige verdien av bankens eiendeler.
Innskuddsgarantier gjør at denne typen panikk ikke er sannsynlig lenger, selv om innskudd har den korteste løpetiden av all finansiering. Regulering i kjølvannet av finanskrisen i 2008 gjør dessuten at bankenes markedsfinansiering har lengre løpetid enn før. Men kortsiktig markedsfinansiering er fortsatt betydelig.
17. september 2019 skjøt renten på såkalte repo-lån, med løpetid på én dag, i været. Klok av skade fra lignende hendelser i 2007 og 2008, begynte den amerikanske sentralbanken straks å gi kreditt, 75 milliarder dollar per dag, til låntagere i repomarkedet. På samme måte var det full stopp i all finansiering under Covid-panikken i mars 2020. Igjen var det likviditetstilskudd fra sentralbanken som brakte tilbake en slags normaltilstand.
I Finanstilsynets brev til Finansdepartementet står det at «formålet med utlånsforskriften er å bidra til finansiell stabilitet ved å stille krav til finansforetakenes utlånspraksis for å forebygge finansiell sårbarhet i husholdninger og finansforetak. Erfaringer fra både Norge og andre land er at perioder med finansiell ustabilitet medfører store kostnader for den enkelte og for samfunnet som helhet.»
Tanken her er at hvis husholdningene ikke har for mye lån, vil bankene ikke gå over ende, og flyten av kreditt til husholdninger og bedrifter vil opprettholdes. Men ved panikk i internasjonale pengemarkeder, er det ikke nødvendigvis bankenes eiendeler det kommer an på. Sentralbankenes rolle som eneste tilbyder av likviditet blir da avgjørende.
Det er støttepakkene som har utløst inflasjonen i USA
Ekspansiv pengepolitikk gir hverken høyere priser eller etterspørsel når publikum ikke vil låne til forbruk, skriver NHH-forsker Øyvind Thomassen i DN.
Det kan imidlertid bli ergerlig å måtte starte opp pengetrykkingen igjen, midt i kampen mot inflasjonen, og når man har forpliktet seg til å reversere de siste årenes kvantitative lettelser. Dessuten er det vanskelig å vite hvilke sårbarheter som har bygget seg opp gjennom årevis med nullrente, blant de mangslungne transaksjoner og virksomheter som kalles skyggebanker, og som er sentrale aktører i det internasjonale pengemarkedet.
Hva er galt med Høyre?
Høyre skulle vært det naturlige valget for alle oss som tror på kapitalisme i norsk utgave. Det er i stedet blitt partiet til støtte for store kapitalister, skriver NHH-forsker Øyvind Thomassen i DN.
Walter Bagehots klassiske anbefaling til sentralbanker i krisetider er å låne ut mye, til høy rente, og med sikkerhet i gode verdipapirer. I den nye virkeligheten, med høyere rente og kvantitative innstramninger, kan det være mange markedsaktører som ikke vil være i stand til å gi slik sikkerhet når ulykken første er ute.
Kronikken var først publisert i DN 6. oktober 2022.