Sosiale medier er usosiale
En god samfunnsdebatt er betinget av at vi ikke roper til hverandre med megafon fra hvert vårt kaninhull.
Det amerikanske kongressvalget er bare en drøy uke unna. Mye står på spill: Abortsaken, immigrasjon, bekjempelse av sosiale ulikheter og inflasjon er bare noen av sakene. Debattklimaet er hardt og polarisert. Noen mener at selve demokratiet står på valg. Det sier mye om alvoret.
Mange peker på de sosiale medienes rolle for det uforsonlige debattklimaet i USA. De får god støtte for dette i forfatter og New York Times-journalisten Max Fisher sin bok «The Chaos Machine: The Inside Story of How Social Media Rewired Our Minds and Our World».
Aktiv bruk av sosiale medier i politikken skjøt fart med president Barack Obama og gikk på steroider med Donald Trump. Begge ble valgt fordi de nådde frem til velgerne og evnet å engasjere dem til å stemme.
Med Trump økte den ekstreme ordbruken på sosiale medier merkbart fra 2016 og fremover. Økende sosial uro, polarisering av meninger og destabiliserende av samfunn er ikke bare et amerikansk fenomen.
Max Fisher, som har rapportert om volden i Myanmar og Sri Lanka, dokumenterer i «Chaos Machine» hvilken rolle Facebook, Whatsapp og Youtube spilte for å oppildne innbyggere og brukerne til hatdrevet folkemord.
En vesentlig faktor var den virale desinformasjonen som matet hatet, de oppkonstruerte anklagene, ofte mot minoriteter, om spionasje, drap, voldtekt og pedofili. En annen sosiale medier-sak er Pizzagate-saken, hvor Hillary Clinton på Twitter og 4chan urettmessig ble anklaget for å lede en ring av pedofile demokrater som holdt til i en pizzarestaurant i Boston.
I dag vet vi at moralsk forargelse gjennom ekstreme ytringer er en av de viktigste følelsene som blir utnyttet av Google (Youtube) og Meta (Facebook, Instagram og Whatsapp) sine algoritmer. Grunnen er like enkel som den er forkastelig. I jakten på vekst og lønnsomhet oppdaget analytikerne tidlig at de kunne øke engasjementet og tiltrekke seg nye brukere ved å fremprovosere emosjonelle reaksjoner.
Gratulerer med dagen og 20 nye år, Norwegian!
Beskjeden til programmererne var klar: Optimaliser algoritmene til å fremme hyperpartiskhet og fore brukerne med ekstreme nyheter for å få dem til å engasjere enda mer. I dag ser vi at politikere ofte bruker samme taktikk for å skape engasjement rundt seg og sine saker.
I en New York Times-artikkel nylig analyserte journalistene innholdet i mer enn 3,7 millioner tweets, Facebook-annonser, nyhetsbrev og kongresstaler. De talte opp ord som ifølge akademisk forskning er knyttet til splittende politisk innhold, inkludert ord som av lingvister og informatikere er kjent for å brukes på polariserende måter.
For eksempel «fascistisk» og «sosialistisk», «ekstremt høyre» og «radikal venstre». Omfanget av emosjonelt ladede og splittende ord og uttrykk fra republikanske politikere var påtakelig og økende. I den grad politikere er rollefigurer, lover dette ikke bra.
At flest mulig deltar i samfunnsdebatten, styrker demokratiet. Men det er betinget av at vi debatterer og ikke roper til hverandre med megafon fra hvert vårt kaninhull. Det krever også at plattformeierne er bevisst sitt samfunnsansvar, at de aktivt modererer debattene, og at de utvikler algoritmene til å promovere gode, sannferdige og balanserte debatter. Det gjør de ikke i dag.
Invester tungt i humankapitalen
Det paradoksale er at dette var utgangspunktet for Twitter, Meta (Facebook), og Alphabet (Google). «Don’t be evil!» var Googles mantra frem til 2018. Meta hevder at «Facebook er et sosialt verktøy som forbinder deg med menneskene rundt deg».
Fordi vi alle er brukere av sosiale medier, har vi alle et ansvar. Men dagens algoritmer gjør det vanskelig. Derfor må disse selskapene i større grad reguleres slik at de kan hjelpe oss til gode diskusjoner og meningsutvekslinger. Et samfunn uten dialog er ikke bare fattig, men også usosialt.
Kronikken var først publisert 29. november 2022 i Bergens Tidende.