Budsjettkosmetikk
Grunnrenteskatt er kanskje en god idé, men ikke for å dempe presset i norsk økonomi, skriver professor emeritus Victor D. Norman i DN.
I globaliserings-bølgens bakevje
Prispresset og det stramme arbeidsmarkedet har sitt opphav på tilbudssiden, og kan ikke løses bare ved stramt statsbudsjett og høyere renter, skriver Victor Norman i DN.
Det er med uro jeg følger med i hvordan Norge, og enda mer hvordan andre vestlige land, håndterer de makroøkonomiske utfordringene i kjølvannet av Covid, Ukraina-krigen og tilspissingen mellom Kina og USA.
Problemet er ikke at de gjør for mye eller for lite i forhold til rådene fra makroøkonomer – problemet er tvert imot at de i all hovedsak følger mine makrokolleger, både når det gjelder diagnose og behandling, og det er i ferd med å føre oss på ville veier.
Regjeringens og Norges Banks politikk er basert på to godt dokumenterte fakta: Det norske arbeidsmarkedet er strammere enn på veldig lenge, og prisstigningen – selv når vi justerer for de kraftige prisøkningene på energi og matvarer – er langt sterkere enn den har vært de siste 20 årene. Ut fra vanlig makroøkonomisk tenkning tilsier det første en stram finanspolitikk og det siste renteøkninger; altså akkurat det regjeringen og Norges Bank (og deres kolleger på begge sider av Atlanteren) gjør.
Det sosialdemokratiske klassesamfunnet
Utenforskapet er et ektefødt barn av den norske suksessen, skriver Victor D. Norman i DN.
Men …
Er det så sikkert at det stramme arbeidsmarkedet og den kraftige prisstigningen bare skyldes at økonomien er overopphetet?
Svaret er opplagt nei. Det var ikke en etterspørselseksplosjon som lå bak – det var de to tilbudssideeksplosjonene, Covid og Ukraina: Covid ved flaskehalsene pandemien skapte i de globale forsyningskjedene, og Ukraina gjennom de vestlige sanksjonene og russernes uforutsigbare respons.
Det ble ikke bedre av den usikkerheten som etter hvert har oppstått når det gjelder den politiske forutsigbarheten i Kina, og det stadig mer spente forholdet mellom Kina og USA. Stadig flere bedrifter går på jakt etter leverandører og samarbeidspartnere fra land som er dyrere, men oppfattes som tryggere.
På toppen av det hele begynte eldrebølgen å slå ut både i statsregnskapet og sysselsettingstallene. Bare fra 2015 til i fjor økte antall alderspensjonister i Norge med 125.000, og pilene kommer til å fortsette å peke oppover i lang tid fremover.
Det er slike forhold, ikke en etterspørselsbølge, som har skapt prisoppgangen og det stramme arbeidsmarkedet, og de innebærer at det vil bli enda strammere i årene fremover: Globaliseringsbølgen er avløst av en bakevje med kortere forsyningsveier, høyere kostnader og en renessanse for arbeidsintensiv produksjon i Europa og Nord-Amerika; og skulle det vise seg at bakevjen blir noe mer enn en episode – og akkurat det er det i øyeblikket høy sannsynlighet for – må vi forberede oss på at dyrere arbeidskraft og lavere levestandard for oss andre er noe vi må lære oss å leve med.
Hvis vårt eneste svar blir strammere finanspolitikk og høyere renter, vil årene fremover i beste fall bli stadig gråere. I verste fall kan de bli en gjentagelse av elendigheten etter partipolitikken på 1920-tallet.
La meg presisere at det ikke er noen umiddelbar fare for det i Norge. Økonomene både i Finansdepartementet og Norges Bank er seg bevisst at de må trå varsomt, og de skiller seg i så henseende ut i positiv retning i forhold til enkelte av kollegene i andre land.
Farvel Columbus?
Globaliseringsbølgen slo mot land på Krim og Taiwan, og verdensøkonomien ligger som vrakgods på strendene. Det blir krevende å gjøre den flott igjen, skriver Victor D. Norman i DN.
Men: Også vi må ty til sterkere penge- og finanspolitisk lut hvis vi ikke raskt får gjort noe med tilbudssideårsakene. Det viktigste vi kan gjøre er å dempe presset i arbeidsmarkedet – ved å få folk til å jobbe mer, ved å få færre til å pensjonere seg tidlig, og ved å få de mange unge som nå faller utenfor, inn i arbeidslivet. De to første burde være enkle – vi kommer langt ved å heve lønningene i den nedre del av skalaen. Globaliseringsbølgen var et paradis for de med mye kapital – inklusive de av oss med mye humankapital – og en tragedie for de uten penger eller høy utdannelse. I bakevjen er det omvendt: Nå trenger vi hendene mer enn hodene.
Og når det gjelder det unge utenforskapet, kan vi trygt åpne pengesekken. Nå har vi nok av jobber til alle, så hver krone vi bruker på å få bukt med utenforskapet vil vi få mange fold igjen.
Kronikken var først publisert i DN 4. november 2022.