Nasjonalstatens svakhet kan snus til styrke
Lønnsomheten blir bedre, og vindmøllene flere og bedre, hvis kabler holder strømmarkedet åpent, skriver NHH-professor Gunnar S. Eskeland i Finansavisen.
Krigsfortjenesten er fortjent – og i boks. Eller?
Når vi kanskje blir forferdelig rike på krig og energiomstilling i Europa: Kanskje bør vi være litt i forkant og forberedt på reaksjonene vi kan møte?
Sammenfallet av europeisk gassmangel, stengningsambisjoner for kjernekraft, kvotemangel og vinterkulde kan få telleverkene for Norges statsinntekter til å gå rykende varme i inneværende tiår. «En absurd situasjon», ifølge klima- og miljøminister Espen Barth Eide (DN 10. mars).
Det er klart at vi har bruk for pengene. Men neppe like åpenbart for alle. Handlingsregelen, som allerede omfavner mange formål, håndterer ikke disse: Hva hvis vi blir uanstendig rike? Og gassen, som er lønnsom for oss, er kanskje for våre naboer både veldig nyttig og smertefullt dyr?
Læreboken i økonomi er – etter den nyklassiske revolusjonen – nokså taus på dette. Rettferdsaspektet – og fortjenstfullhet – er på plass først og fremst innenfor nasjonalstatens grenser. Velferdsstaten justerer, for at alle skal «gi etter evne, få etter behov», slik at de med uflaks eller lite skal hjelpes av et fellesskap med mye.
Nå er det mellom søskenfolk og nasjonalstater at spørsmålet tvinger seg frem: Opprettholder Norge styringsretten til denne gevinsten hvis den blir stor, og i så fall hvordan?
Klimatoll, Marx og gratispassasjerer
Hvis Norge skulle være det landet i Europa som avviser klimatollen, ville mange få seg en god latter, for eksempel USA, Kina og Brasil – og Groucho Marx, skriver NHH-professor Gunnar Eskeland i DN.
Et mer klassisk perspektiv – Ricardo, Smith, Marx – er at vi mennesker slåss om rikdom, ikke minst kongedømmer imellom. Det gjør vi med blokader, evangelisering, betalingsnektelse, invasjoner, utpressing og ekteskap. Betjening av gjeld var hverken regelbundet eller eksepsjonelt.
Hvis regler og avtaler i vår tid er mer bindende, så er en tolkning at mer maktutøvelse støtter overholdelse. Dermed åpner spørsmålet seg om vi også i sterkere grad er bundet av hensyn som ikke er reflektert i avtaler. Enten vi er rikfolk, konger eller moderne stater blir vi åpenbart rikere om vi flytter sparepenger fra smykkeskrin og gullkjellere til aksjer på Wall Street. Men vi blir også mer sårbare.
Sentralbanker i land som Afghanistan og Russland har nå fått merke at man kan avstenges fra sine egne valutareserver.
Et naturlig ståsted for Norge er at hvis vi nå blir rike på høye kvotepriser, kraftpriser, gasspriser, og metallpriser, så er det fordi vi har investert i fossekraft og petroleum – gjennom de siste 100 år omtrent – på måter som treffer Europas og planetens behov veldig godt.
Fortjenesten er fortjent. Finneren er eieren.
Et naturlig ståsted for Europa – og planeten – kan være at nordmenn også har vært heldige. Hellet flombelyses, ikke mest av at dette var hendelser utenfor Norges kontroll, men at hendelsene rammer våre søsken og handelspartnere med et perfekt negativt speilbilde av hvordan de treffer oss positivt.
Litt kleint er det å observere dette.
Europas naturlige ståsted styrkes i en politisert verden. McDonald's og Levis stenger nå i Russland, fordi de selger burgere og bukser som bør være politisk akseptable i resten av verden.
Vil ha fart i grønne investeringer
Professor Gunnar S. Eskeland er utnevnt av regjeringen som medlem i et ekspertutvalg som skal vurdere vilkårene og markedet for klimavennlige investeringer.
Norge vil på samme måte at europeere skal kjøpe norsk fisk, gass og dagkraft, fordi vi vil kjøpe vin, sang, sydenturer og nattkraft. Der Machiavelli lærer oss at det er viktigere å være fryktet enn å være elsket, kan Norges beste håp være å være likt.
Vi trenger å snakke om dette: Hvis pengestrømmen følger den lottopregede øvre banen, så kan det hende Europa og verden møter oss med et litt skarpere blikk enn bare hevede øyenbryn. Selv om vi kommer for å snakke om forretninger som alltid. Om alt annet enn å dele.
En dempende ball å ha på innerlommen kan være et forslag om et utviklingsfond for vanskeligstilte europeiske land, kanskje inkludert krigsrammede. Et slikt fond kan mates av en andel av superprofitten Norge får i sin gasshandel med Europa.
Kanskje skal fondet være lite, kanskje skal det være spesielt for grønne eller kulturminneformål, kanskje skal det være ganske stort.
Grønt samarbeid må holdes hardt i ørene, ellers bremser det innovasjon og nyvinning
Nye, grønne løsninger må ikke bremses av etablerte bedrifter og teknologiers allianser og samarbeid. Fremtidens nyvinninger har ingen eller svake eiere og ingen politiske bånd, skrev Gunnar Eskeland i DN juli.
Kanskje skal europeiske land ha eierandeler hvis nye felt, kabler og rør skal bygges. Kanskje skal vi finne på dette selv. Kanskje skal vi bare ha tenkt gjennom det.
At handelen er til gjensidig nytte er det ingen tvil om.
I mellomtiden skal vi gjøre alt vi kan for å bidra til at Europa hjelper Ukraina og ukrainere. Hver dag teller.
Kronikken var først publisert i Dagens Næringsliv 10. mars 2022.