Bare en liten del av støtten har gått til bedrifter som har blitt direkte rammet av smitteverntiltak. Ordningen har ført til betydelige overføringer til rike kapitaleiere som selv er i stand til å håndtere risiko og hente ny kapital i markedet.
Kompensasjonsordningen møter hard kritikk fra en rekke fagøkonomer, men forsvares fortsatt iherdig både av finansministeren, NHO, rike kapitaleiere og enkelte redaktører. Det påstås at kompensasjonsordningen først og fremst er nødhjelp til bedrifter som er tvunget til å stenge.
Dessuten påstås det at ordningen støtter arbeidsplasser, ikke rike kapitaleierne som både har nytt godt av en lang oppgangstid og som har muligheten til å både diversifisere sine investeringer og hente ny kapital i markedet. Påstandene mangler imidlertid støtte i data.
For det første: Bare en liten del av støtten har gått til bedrifter som har blitt direkte rammet av smitteverntiltak. Selv i fjor vår, da nedstengningen var mest omfattende, gikk kun 22 prosent av støtten til bedrifter som var tvunget til å helt eller delvis stanse sin virksomhet.
For det andre: Mens enkelte sektorer er hardt rammet av smittefaren og smittetiltakene, går mesteparten av norsk økonomi bra. Statsministeren erkjente dette i sin redegjørelse til Stortinget. Likevel har nesten halvparten av støtten gått til bedrifter i andre næringer enn de som er hardt rammet. En viktig grunn til dette er at enkeltbedrifter ofte opplever store fall i omsetning selv om deres næring som helhet går godt. Regnskapsdata for norske bedrifter for perioden 2001-2018 viser at i et vanlig år vil 15 prosent av bedriftene ha et omsetningsfall på 30 prosent, som er et hovedkrav for støtte i kompensasjonsordningen.
For det tredje: Mange bedrifter fikk støtte fordi de opplevde fall i omsetning i en kort periode selv om de gikk godt i 2020 sett under ett. Et eksempel er sportsbutikkene i Norge som opplevde en økning i omsetning på over ti prosent i 2020. Likevel fikk store sportskjeder som Sport Outlet utbetalt to millioner i støtte fordi salget flyttet seg fra mars til sommeren. Noen av de største bilforhandlerne i Bergen hadde også et svært lønnsomt fjorår, men fordi salget flyttet seg fra mars til andre måneder kunne de få mye i støtte.
Det er påfallende at kompensasjonsordningen ikke tar hensyn til at kjøp av varige goder som biler og sportsutstyr kan utsettes noen måneder uten vesentlige endringer i den underliggende etterspørselen.
For det fjerde: Bedriftene som har mottatt mest i støtte er i hovedsak eid av noen av de rikeste personene i Norge samt store utenlandske investorer. Tall fra tidsskriftet Kapital viser at disse norske eierne doblet formuen sin mellom 2011 og 2019. Kompensasjonsordningen bidrar med andre ord til å sosialisere tap og privatisere gevinst.
Rike kapitaleiere kan imidlertid selv redusere risiko for tap ved å spre sine investeringer utover flere sektorer. Enkelte har valgt å gjøre det. Andresen-familien investerer for eksempel i både eiendom, netthandel og reiseliv. Siden netthandel gikk bra mens reiselivsbransjen gikk dårlig, så har Andresen-familien klart seg svært godt gjennom krisen, og økt formuen med to milliarder kroner det siste året ifølge Kapital. Andresen-familien har likevel indirekte mottatt 65 millioner fra kompensasjonsordningen gjennom sitt eierskap i Fjord Line. Andre kapitaleiere har latt være å diversifisere sine investeringer og har derfor tapt penger i 2020.
For det femte: Flere av bedriftene som har mottatt mest støtte har eiere som selv har blitt rike av å kjøpe og utvikle konkursbo. Et eksempel er Stordalen som har mottatt 220 millioner i støtte gjennom selskapet Strawberry. Stordalen slo seg opp under bankkrisen på 90-tallet ved å kjøpe varemagasinet Steen og Strøm da det gikk konkurs.
Dette eksemplet illustrerer at realressursene ikke forsvinner ved konkurs. Kjøpesenteret ble ikke borte og det var ansatte tilgjengelig. Kanskje var det å få inn en ny eier også viktig for å skape ny lønnsomhet. Kompensasjonsordningen bidrar dessverre til å låse inn realressursene til eksisterende eierstrukturer og svekker dermed innovasjon og vekst.
For det sjette: Bedriftene som har mottatt mye i støtte er forholdsvis store og bør ha god tilgang til kapital og lånemarkedet. Det er lite som tyder på at store levedyktige bedrifter slet med å skaffe nødvendig kapital under pandemien. Kun 21 prosent av statens lånegarantiramme er brukt.
Dessuten er tilgangen på kapital god i det private markedet. Scandic har for eksempel hentet inn 1,75 milliarder kroner fra børsen, og har også fått tilgang til 1,1 milliarder mer i kreditt. Likevel har Scandic fått 335 millioner i støtte gjennom kompensasjonsordningen.
For det sjuende: Kapitalintensive bedrifter med relativt få ansatte i Norge i forhold til deres omsetning har fått store overføringer. Selskapet PGS har for eksempel kun 353 ansatte i Norge, noe som betyr en støtte på 800.000 kroner per ansatt. Hvis målet med støtten er å hjelpe arbeiderne i PGS, så kan man jo lure på om de ikke foretrekker å motta 800.000 kroner hver framfor at pengene går til Goldman Sachs og de andre eierne av PGS.
For det åttende: Kompensasjonsordningen er en kontantoverføring til kapitaleierne, som står fritt til å velge hvordan pengene skal disponeres. Forslaget om midlertidig forbud mot utbytte er symbolpolitikk og en avsporing. Analyser fra SSB viser at kapitaleiere enkelt kan omgå endringer i utbytteregler, for eksempel ved å flytte utbyttet til et annet år.
Vi håper at finansministeren tar innover seg faktaene om kompensasjonsordningen og den unisone kritikken fra fagøkonomer. Det er som kjent ingen skam å snu. Skattebetalerne er tjent med at regjeringen lytter til kritikerne og snarest avvikler eller i alle fall endrer utformingen av kompensasjonsordningen.
Det er på høy tid å komme tilbake til grunnprinsippet fra økonomifaget om at man skal forsikre arbeidere, ikke kapitaleiere. Dette prinsippet bør ikke bare gjelde i gode tider, men også i nedgangstider.