På tampen av hver sommer er jeg flue på veggen på en av verdens største konferanser innenfor strategi og ledelsesfaget, Academy of Management. Et trekk som er blitt mer og mer slående de siste årene, er antall akademikere som tar til orde for å se ut over egen nesetipp og bruke våre innsikter til å bidra til de globale og komplekse utfordringene verden står overfor.

Vi ser en økende interesse for bærekraft og FNs bærekraftsmål hos norske bedrifter og ikke minst studenter.

Christine Meyer

Mantraet er at vi må slutte å se oss blind på aksjonærenes interesser og inkludere mange interessenter, som for eksempel klimaaktivister og underbetalt arbeidskraft. Vi må utvide perspektivet fra forretningssamarbeid mellom enkeltbedrifter til komplekse samarbeid om globale problemer, og ikke minst må vi bruke våre fag til å tenke gjennom hvordan vi kan bidra til en bedre verden, ikke bare en velfylt lommebok.

Økt oppmerksomhet om de globale utfordringene er selvsagt ikke unik for denne konferansen, vi ser en økende interesse for bærekraft og FNs bærekraftsmål hos norske bedrifter og ikke minst studenter. Symptomatisk var at jeg denne sommeren fikk en henvendelse fra studentene på NHH om å vie en forelesning i kurs om organisasjonsteori til koblingen mellom menneskerettigheter og næringsliv.

Samtidig som FNs bærekraftsmål får stadig bedre tak, viser tall over antall vaksinerte mot koronapandemien en annen realitet. Høyinntektsland fosser frem i vaksinestatistikkene, og problemet her er ikke manglende tilgang på vaksiner, men vaksineskepsis.

Hjemmekontor etter vaksinen? Tja takk

Å kombinere hjemmekontor og oppmøte på jobben kan fungere bra og være effektivt. Men teamets oppgaver er avgjørende for hvor vi bør møtes, skriver Bård Fyhn i BT.

I lavinntektsland er det bare 1,1 prosent av befolkningen som er vaksinert, ifølge OECD, og på verdenskartet over andelen som er vaksinert, er det særlig de afrikanske landene som skiller seg negativt ut.

De store vaksineprodusentene har fått et nytt dilemma i fanget. Skal de utvikle nye vaksinedoser mot mutantene og selge til de rike landene til høy fortjeneste, eller skal de konsentrere seg om å produsere vaksiner til lavinntektsland og bare få dekket kostnadene?

Vi har endelig fått et bevis på at teknologi er viktig for produktivitetsutviklingen

Med koronaen har utbredelsen av ny teknologi skutt fart, og det nytter ikke lenger å si: «Jeg skjønner ikke ny teknologi». Du bare må, skriver NHH-professor Christine Meyer i DN.

Høyinntektsland fosser frem i vaksinestatistikkene, og problemet her er ikke manglende tilgang på vaksiner, men vaksineskepsis.

Christine Meyer

Og hvordan opptrer de store innkjøperne av vaksinene? Er de villige til å gi avkall på en tredje vaksinedose til egen befolkning for å hjelpe de mest utsatte landene?

Utviklingen frem til nå tyder ikke på det, og det er også symptomatisk at de vaksinene de rike landene har vært villig til å gi avkall på, er de variantene en selv ikke vil ha.

Med en global pandemi skulle en kanskje tro at valgkampen var preget av hvordan Norge sammen med andre toneangivende land kunne løse en av de største globale utfordringene vi har. Men neida, om vi diskuterer vaksiner, dreier det seg om de mer nære forhold, som hvordan skjevfordelingen av vaksiner til Oslo og omegn slår ut på egen kommune, hvorvidt stortingspolitikere bør få snike i køen, og hvordan en skal slå ned på politikere som ikke følger reglene.

Riv beslutningspyramidene

Tverrfaglige utviklingsteam er bra, men det hjelper ikke med raskt og godt utviklingsarbeid dersom det stanser opp i beslutningspyramiden, skriver Christine Meyer i DN.

Og det internasjonale vaksinesamarbeidet som regjeringen har bidratt aktivt til blant annet gjennom å investere nesten fire milliarder i det globale vaksinesamarbeidet CEPI – nye vaksiner for en bedre verden – får bare oppmerksomhet fordi det ble reist spørsmål om hvorvidt det å donere vaksiner til land i den tredje verden kunne gå ut over egen vaksinetilgang.

Stor sett dreier valgkampen seg om helt andre tema – om en skal gjenoppbygge regjeringskvartalet til flere titalls milliarder, om en skal bygge Nordlandsbanen til 130 milliarder, om en skal reversere regions- og kommunereformene og om en skal strupe private bedrifter som leverer tjenester til offentlig sektor. Interessant nok, men hvor blir det av solidariteten og ønske om å bidra til å løse de globale utfordringene? Og tenk om vi bare kunne brukt litt av pengene til regjeringskvartalet og til Nordlandsbanen til å få enda mer fart på den globale vaksineringen?

Akkurat for vaksiner er det nok allikevel et lite håp, fordi egeninteressen for egen befolkning trekker i samme retning som å få vaksinert hele verdens befolkning.

Christine Meyer

Akkurat for vaksiner er det nok allikevel et lite håp, fordi egeninteressen for egen befolkning trekker i samme retning som å få vaksinert hele verdens befolkning. I en DN-kronikk forrige lørdag, trakk Jonas Gahr Støre nettopp frem at vi alle er i samme båt og at løsningen på de lokale koronaproblemene ligger i å hjelpe landene i den tredje verden.

Uten vaksinering for hele verden vil det oppstå stadig nye mutanter, og som WHO har dokumentert, vil de nye farlige mutantene kunne gjøre at vi må se langt etter slutten på pandemien.

Testen for hvor sterkt vi føler for bærekraft, kommer til uttrykk i hva vi selv er villig til å gi avkall på av inntekt og levestandard. Inntil videre så synes egeninteressen å triumfere over målet om å bidra til en bedre verden.

Fellesnevneren

Nyhetsbildet de siste ukene viser oss hvor avgjørende spørsmålet om legitimitet er, skriver professor Christine B. Meyer i DN.

Kronikken var først publisert i Dagens Næringsliv 9. august 2021. 

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post