Hva ville du ha foretrukket dersom du kunne bestemme når du skulle betale skatt? For meg er svaret enkelt, skriver NHH-professor Alexander W. Cappelen i DN.
Det mest interessante med arveavgiften er at den er så upopulær. Hvorfor misliker folk flest en skatt som bare betales av de aller rikeste?
Sosialistisk Venstreparti vil ha arveavgift for de aller rikeste. «SV vil gjeninnføre skatt på folks død», er reaksjonen til Sylvi Listhaug.
Det er ikke bare Listhaug som synes gjeninnføring av arveavgiften er en dårlig idé. Hverken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet støtter forslaget. Uansett utfall av høstens stortingsvalg er det dermed lite som tyder på et snarlig gjensyn med arveavgiften.
Det er overraskende at arveavgiften er så upopulær. Folk liker stort sett skatter som de selv slipper å betale. En ny arveavgift ville hatt et solid bunnfradrag, trolig på ti eller 20 millioner kroner, slik at skatten kun betales av den prosenten som arver de største formuene.
Det betyr at arveavgiften burde være populær blant de 99 prosent av befolkningen som ikke vil betale den.
Hvis alternativet til en arveavgift er at de superrike betaler mer skatt mens de lever, burde arveavgiften også være populær blant dem.
Hva ville du ha foretrukket dersom du kunne bestemme når du skulle betale skatt? For meg er svaret enkelt: Jeg vil helst betale skatt når jeg er død.
Så hvorfor er arveavgiften upopulær?
Hva ville du ha foretrukket dersom du kunne bestemme når du skulle betale skatt? For meg er svaret enkelt: Jeg vil helst betale skatt når jeg er død.
Professor Alexander W. Cappelen
Én forklaring på motstanden mot arveavgiften kan være at mange feilaktig forventer at de selv må betale den. Frykten er ikke helt ubegrunnet: Arveavgiften som ble fjernet i 2014, ble i hovedsak betalt av ganske vanlige folk som arvet hus og hytte fra sine foreldre.
Forslagene til ny arveavgift innebærer imidlertid at bare de som arver store formuer beskattes. Man skulle kanskje tro at de fleste hadde en klar forestilling om hvorvidt de vil havne i den kategorien eller ikke. Men mange har et overdrevent optimistisk bilde av hvor de plasserer seg i inntektsfordelingen.
For en del år siden viste en undersøkelse i USA at 20 prosent av befolkningen trodde at de var blant de én prosent rikeste i landet. Ytterligere 19 prosent forventet å ende opp der. Det forklarte mye av støtten til skattelettelser for de aller rikeste i USA.
En annen forklaring på motstanden mot en arveavgift kan være bekymringer for at den vil føre til uheldige skattemessige tilpasninger. I utgangspunktet skulle man tro at det var umulig å unndra seg en «skatt på død», siden døden som kjent er vanskelig å unngå.
Men selv døden sliter i møte med drevne skatteadvokater. I artikkelen «Dying to save taxes» publisert i American Economic Review, viser dessuten økonomene Kopczuk og Slemrod at folk har en tendens til å leve lengre, eller dø tidligere, dersom det kan redusere arveavgiften.
For en del år siden viste en undersøkelse i USA at 20 prosent av befolkningen trodde at de var blant de én prosent rikeste i landet.
Professor Alexander W. Cappelen
Jeg tror ikke den sterke motstanden mot arveavgiften bunner i frykt hverken for egen lommebok eller rikingenes skattemessige tilpasninger. Arveavgiften er upopulær fordi den oppleves som en skatt på en grunnleggende verdi i samfunnet: foreldres frihet til å hjelpe sine barn.
Det norske samfunnet forsøker å kombinere
Det er en grunnleggende spenning mellom disse to idealene, fordi folk ved å bruke sin frihet kan skape urettferdige ulikheter. Arveskatten befinner seg midt i denne spenningen.
Ingen velger hvilken familie de fødes inn i. Det er et resultat av det store fødselslotteriet. De fleste oppfatter derfor ulikheter som skyldes forskjeller i arv, som mindre akseptable enn ulikheter som skyldes forskjeller i lønnsinntekter. At det store flertallet av de aller rikeste i Norge er arvinger, gjør det derfor spesielt problematisk med den økte konsentrasjonen av inntekt og formue vi har opplevd de siste 20 årene.
Samtidig er arv et uttrykk for foreldres ønske om å etterlate seg noe til sine barn. Arveskatten er sånn sett en begrensning på friheten til å hjelpe dem man er glad i.
Det grunnleggende spørsmålet for arveskatten er dermed hvordan man gjør avveiningen mellom hensynet til rike foreldres frihet til å hjelpe sine barn og hensynet til en rettferdig fordeling av inntekt og formue i samfunnet.
Kronikken var først publisert i Dagens Næringsliv 30. april 2021.