Forledet av siste nytt
Folk har en tendens til å ignorere det de vet fra før når de får ny informasjon. Derfor vil mange feiltolke testresultatene hvis antatt friske mennesker blir testet for koronaviruset, skriver Alexander W. Cappelen i DN.
Livet er fullt av usikkerheter. Er det god kvalitet på det produktet du vurderer å kjøpe? Har du en smittsom sykdom? Når vi tar beslutninger under usikkerhet, er vi stadig på jakt etter ny informasjon som kan hjelpe oss til å ta bedre valg.
Dessverre er vi dårlige til å håndtere ny informasjon. De fleste legger for mye vekt på siste nytt og for lite vekt på det de vet fra tidligere.
La oss ta ett eksempel. Tenk deg at du er på et litt lugubert marked i utlandet hvor noen tilbyr deg å kjøpe en ring med en diamantlignende sten. Du vil kjøpe ringen dersom stenen faktisk er en diamant, men i utgangspunktet vet du at det er minimal sjanse for at det er tilfelle. Heldigvis har du installert en ny app på mobilen som kan skanne stenen og vurdere om det er en diamant eller ikke. Teknologien er ikke perfekt, men i 95 prosent av tilfellene gir den en korrekt vurdering.
Til din store overraskelse indikerer appen at stenen faktisk er en diamant. Ville du kjøpt ringen?
Lett å stjele litt fra mange – en røverhistorie
Som mange andre ville du trolig ha gjort det, fordi du er overbevist om at stenen en diamant. Det ville vært en tabbe. Sannsynligheten for at stenen er en diamant er fremdeles veldig liten. Hvis det i utgangspunktet var en promilles sjanse for at stenen er en diamant, er det nå litt mindre enn to prosents sjanse for at det faktisk er en diamant.
For å forstå hvorfor, tenk at man testet 1000 stener, hvor bare én av stenene er ekte. Siden testen er korrekt 95 prosent av gangene, vil den trolig klare å identifisere den ekte stenen, men i tillegg vil den gi 50 falske positive svar, fordi testen tar feil fem prosent av gangene.
Et positivt svar betyr dermed at sjansene for at stenen er ekte, er en delt på 51.
Årsaken til at de fleste tar feil når de får resultatet fra appen, er at de glemmer å ta hensyn til hvor lite sannsynlig det i utgangspunktet var at stenen er en diamant. Denne tilbøyeligheten, kalt «base-rate neglect», er et eksempel på at folk ikke er lever opp til antagelsene i økonomisk teori. «The economic man» antas å oppdatere sannsynligheter på en rasjonell måte, noe som betyr at han klarer å regne seg frem til det rette svaret i eksempelet.
Økte skatter kan finansiere koronatiltakene
Etter å ha gjort tester med eliten av norske økonomistudenter er det imidlertid åpenbart at selv ikke økonomer er «økonomiske mennesker». Det store flertall av økonomer er som folk flest – de legger for lite vekt på den informasjonen de hadde i utgangspunktet.
I disse dager er det mange som ønsker at antatt friske personer skal testes for Covid-19. En utfordring med et slikt tiltak er at resultatene lett kan feiltolkes. For å illustrere: Tenk på en situasjon hvor man tester antatt friske mennesker for en sykdom som bare en av 1000 i befolkningen har. Dersom testen er korrekt 95 prosent av gangene, vil bare cirka to prosent av dem som får en positiv prøve, faktisk være syke.
Det er all grunn til å tro at mange pasienter vil legge altfor mye vekt på et positivt testresultat og dermed overvurdere sannsynligheten for at de er syke.
En rekke studier viser at leger og medisinstudenter også sliter med å tolke slike testresultater: De fleste tror at et positivt testresultat i eksempelet ovenfor betyr at pasienten mest sannsynlig har sykdommen.
Problemet med falske positive svar er en hovedgrunn til at Folkehelseinstituttet anbefaler ikke å teste store grupper av friske mennesker i Norge. Før sommeren rapporterte de at man i så fall måtte regne med at 14 av 15 positive tester var falske positive. I en slik situasjon mente de at det hadde liten verdi å utføre tester.
Torfinn Harding vurderer koronatiltakene
Det generelle poenget er viktig: Ikke ignorere det du vet fra før om hvor sannsynlig noe er når du får ny informasjon. Det poenget er ikke minst greit å huske for bekymrede mødre og fedre som umiddelbart tenker at det verste – og mest usannsynlige – har skjedd når deres pode ikke kommer hjem etter skolen som avtalt.