Desentralisert sentralisering
Digitaliseringen åpner for nye muligheter i spørsmål om lokalisering av offentlige tjenester, skriver Christine B. Meyer i Dagens Næringsliv.
Sosial butikk? Ja, takk. Men ingenting er lettere enn å vise sosialt ansvar med andres penger
Det er flott at bedrifter bidrar til å løse store samfunnsproblemer, men det er naivt å tro at de vil gjøre det i stor skala hvis det går utover lønnsomheten, skriver Christine B. Meyer.
For en uke siden bodde jeg noen netter på hotell i hovedstaden, og på døren inn til hotellrommet hang det en lapp hvor det sto at ønsker du på spare miljøet, så la denne lappen bli hengende slik at rommet ditt ikke blir vasket. Det var definitivt en vinn vinn situasjon; fint for miljøet og fint for min samvittighet, jeg kunne saktens klare meg med samme håndkle og sengetøy i to dager. Men mest av alt var det nok fint for hotellet, som sparte utgifter til rengjøring.
Er så dette et godt eksempel på en bedrift som tar sosialt ansvar?
Sosialt ansvar er ikke noe nytt, men mens dette tidligere var noe et fåtall bedrifter drev med, Freias behandling av sine medarbeidere som et kroneksempel, så har sosialt ansvar bredt om seg, og det er snart ikke en bedrift som tør si at den ikke har sosialt ansvar som del av sin strategi. Skjønt, hva som ligger i begrepet sosialt ansvar er for å si det mildt, uklart.
Noen bedrifter vil tolke sosialt ansvar som å ta ansvar for å inkludere flere i arbeidslivet og ansette personer som møter veggen når de skal søke jobb, enten det er personer med hull i cv-en, innvandrere eller andre. Andre bedrifter ser klimatrusselen som den store utfordringen og ønsker å bidra til at våre barn skal slippe å sove dårlig om natten i frykt for global oppvarming.
FNs bærekraftsmål har også vært et utgangspunkt for mange bedrifter, og der er det veldig mye å velge mellom. Her ligger også noe av utfordringen; er sosialt ansvar blitt en form for eksternt skue uten noe reell betydning, eller bidrar bedriftene til samfunnet av egen godhet eller ligger svaret noe midt mellom?
For noen bedrifter har ikke det sosiale ansvaret noen reell betydning, men de velger likevel, av hensyn til rekruttering, image eller for å trekke til seg investorer, å fremstille seg som en bedrift som tar sosialt ansvar og kanskje også ansette en bærekraftsdirektør. At vi ikke lenger bare snakker om hvitvasking, men har fått grønnvasking som ord inn i vår vokabular, er ett av flere tydelige tegn på dette.
Brenner for bærekraft
Det er én spesiell ting som gjør Stine Vintervoll ekstra glad: NHH-studenter med miljøengasjement.
Andre virksomheter har knekket koden og funnet ut at det å ta sosialt ansvar ikke bare et godt for samfunnet, men også for bunnlinjen. Gelato sparer miljøet ved å produsere trykksaker lokalt, nær kundene, slik at ikke tunge pakker med papirer transporteres over hele verden; Ferd ansetter personer med Asperger, som ikke bare er svært intelligente, men også utrolig arbeidsomme; nye bruktbutikker dukker stadig opp, og dagligvarebutikker utvider sortimentet med sunne og mindre sukkerholdige varer.
For noen virksomheter er det enklere enn for andre. Det er lettere å finne grønne fortjenestemuligheter i hotellnæringen enn i oljeselskapene, der det skal svært mye til å slå den høye lønnsomheten som fortsatt er i oljeutvinning.
Investerer i bærekraft – men hvilke effekter har det?
Investorer over hele verden går etter klimavennlige løsninger. Veksten i grønn finans stiger i ekspressfart. – De spør seg nå hvordan de kan synliggjøre effektene av sine investeringer, sier NHH-forsker Carsten Bienz.
Og svaret fra aksjemarkedet på Equinors klimautfordring er rimelig klart, investorene synes ikke å være særlig villig til å gi avkall på god avkastning. Det bringer oss til et reelt dilemma: Sosialt ansvar og lønnsomhet går ikke alltid hånd i hånd.
Bedriften Lærdal Global Health et eksempel der eieren har satt som mål om å redde 1,5 millioner nyfødte, et mål som ikke lar seg realisere uten å være villig til å gi avkall på fortjeneste. Men det må være opp til eieren å balansere disse målene.
Noen investorer kan godt være villige til å bidra til å løse samfunnets problemer, men de ønsker ikke at det skjer gjennom bedriftene de eier, men heller i form av egne donasjoner.
I andre virksomheter kan toppledelsen saktens ønske å ta sosialt ansvar på en måte som går utover lønnsomheten, men hvis dette ikke er i tråd med eierens ønske, har man et prinsipal-agent problem. Ingenting er lettere enn å utvise sosialt ansvar med andres penger.
Hva gjør vi med det store frafallet fra yrkesfag?
En ny satsing på yrkesfag må ta med seg ny lærdom fra den store reformen i 1994. Den hadde stikk motsatt effekt for gutter og jenter.
Det er heller ikke spesielt enkelt å styre virksomheter der en ønsker å ta sosialt ansvar på måter som går utover lønnsomheten. En forsker som har sett nærmere på denne problemstillingen, er professor Julie Battilana på Harvard. Hun viser at kombinasjonen skaper noen viktige dilemmaer, og hennes anbefaling er å klart skille aktivitetene når de primært er drevet av sosialt ansvar eller hensyn til bunnlinjen.
Det er flott at bedrifter bidrar til å løse våre store samfunnsproblemer, men det er naivt å tro at de vil gjøre det i stor skala hvis dette går utover lønnsomheten. Skal næringslivet virkelig bidra til å løse samfunnsproblemene, må derfor staten sørge for rammevilkår som gjør at etikk også blir god butikk.
- Det kan bety at bedrifter i fremtiden må være forberedt på høyere avgifter på produkter som gjør at for eksempel fedme og andre helseproblemer akselererer.
- Hvis myndighetene virkelig mener alvor med inkludering, så følger det at lønnstilskudd er nødvendig for at bedriftene skal ha incentiver til ikke bare å ansette personer med Asperger, men også dem med andre diagnoser.
- Hakket vanskeligere og mer politisk brennbart er statens eierskap i Equinor og Statens Pensjonsfond.
Det er lett å sitte på den grønne gren i regjeringen, men skal det bli noen resultater, må en også være villig til å grønnmale stammen.