Norsk gass trenger nok fangst og lagring også
Equinors planer om utslippskutt på sokkelen er vel og bra, men norsk gass trenger også karbonfangst og -lagring om vi skal sikre oss varige kundeforhold som gir avsetning for ressursen.
Oljereserver – stranded assets?
Interessant er det at den negative verdieffekten av uutbygde felt økte vesentlig i årene etter Paris-avtalen i 2015 der en rekke land forpliktet seg til å redusere klimautslippene, skriver Finn Kinserdal.
Schwartz (ja, han med en metode for beregning av amerikanske opsjoner) og hans kollega Atanasova har nylig skrevet en artikkel der de påviser at oljeselskaper med mye uutbygde reserver er relativt sett lavere priset enn selskaper med lite uutbygde oljereserver. Hvordan er det mulig? Kan en uutbygget opsjon være såkalte stranded assets?
Så, hva snakker vi om?
Stranded assets er billedlig nettopp det; når en normalt verdifull og nyttig eiendel, for eksempel når et lasteskip har gått på grunn eller havnet opp på stranden, dermed har fått lav, null eller endog negativ verdi fordi den ikke kan brukes mer. Begrepet brukes typisk der man risikerer å gjøre store feilinvesteringer i dag fordi fremtidige teknologiske endringer, for eksempel ved å investere tungt i seilskip når dampskip er på vei inn, eller regulatoriske endringer (når eksempelvis atomkraftverk forbys) kraftig reduserer verdien av investeringene.
Et oljeselskaps uutbygde oljereserver, undeveloped proved reserves, som med andre ord er et olje- eller gassfelt med påvist lønnsomme reserver, men som ikke er utbygd ennå, er jo en opsjon. Man må ikke gjennomføre den dyre plattforminvesteringen eller lignende – man kan vente til olje- eller gassprisen er så høy at det er lønnsomt. Og opsjoner bør derfor ifølge teorien alltid ha positiv verdi.
Men en oljereserve-opsjon har ofte spesielle karakteristika; først gjør man meget tunge investeringer, og så – i lang tid etterpå – kommer inntektene. For eksempel er Fase 1- investeringene som nå skjer på Johan Sverdrup anslått til 83 milliarder kroner, mens inntektene fordeles over de neste 30–50 år.
Så dersom nettoprisene på olje faller vesentlig på grunn av fall i etterspørsel, billige substitutter, tunge CO2- avgifter eller lignende, endog blir forbudt etter at investeringen er foretatt, står man med et stranded asset. Det er denne risikoen investorene tydeligvis har tatt inn over seg.
Les også:
Negativ verdieffekt særlig etter Paris- avtalen
Schwartz undersøkte forholdet mellom 679 nordamerikanske oljeselskapers børsverdi og deres påviste reserver i perioden fra 1999 til 2018. Ved bruk av TobinsQ (her: Pris/Bok hvor de har brukt børsverdi + bokført gjeld over streken, og bokført verdi av egenkapital + bokført gjeld under streken) i forhold til oljeselskapenes rapporterte uutviklet og utviklede felt finner de at selskaper med mye vekst i, det vil si kjøp av, uutviklede felt, har negativ verdiutvikling.
Den negative effekten på verdien er naturlig nok sterkere for oljeprodusenter med høyere utvinningskostnader, da de rammes tidligere dersom oljeprisen synker. Interessant er det at den negative verdieffekten av uutbygde felt økte vesentlig i årene etter Paris-avtalen i 2015 der en rekke land forpliktet seg til å redusere klimautslippene.
Schwartz dokumenterer også at den negative effekten er sterkere for de oljeselskaper som har uutbygde felt i land med generelt streng miljøpolitikk. Dette kan tolkes som at investorer ser risikoen for restriksjoner i fremtiden på oljeutvinning som større i slike land.
Les også:
Equinor vektlegger muligheter i klimarapport
Oljeselskaper snakker om klimaendringer ulikt, viser ny studie. Equinor knytter klimaendringer til innovasjon, men legger vekt på at omstillingen vil ta tid.
For dyre uutbygde oljefeltkjøp
Resultatet tolkes også som et bevis på at endel oljeselskaper har kjøpt uutbygde oljefelt for dyrt. Selskapene har ikke tatt inn over seg at oljeetterspørselen kanskje ikke varer evig eller at det ikke kommer til å bli mangel på olje. Har man kjøpt et uutbygd felt i konkurranse med andre, har man i utgangspunktet betalt full forventningspris (kjøpt en krone for en krone) – og alle senere (uventede) prisfall eller restriksjoner vil gi fall i markedsverdi og bokførte verdier. Verre er det at man kan tolke resultatet som et bevis på at man ikke tror ledelsen i oljeselskapene vil la være å bygge ut oljefeltene – selv om investeringen er verdiforringende – fordi oljeselskapets fortsatte vekst og liv er viktigere enn verdiskapning.
Forskerne oppfordrer til videre forskning for å se om de oljeselskapene som aktivt har vridd nyinvesteringer over til fornybar energi eller renere produksjon generelt øker sin verdi, eller om de også foretar ulønnsomme investeringer for å sikre seg et liv etter den såkalte oljedøden. Det blir interessant å se resultatene av.
Kronikken ble publisert i Kapital 29. mars 2020.