At tjenesteytende sektor utgjør omlag 80 prosent av norsk brutto nasjonalprodukt, sier litt om hva vi står overfor, skriver NHH-professor Tor W. Andreassen.
Husker du allsangen på Ullevål stadion, ovasjonene i Operaen, konsertene med jublende tilhørere, kinoen, de fulle turistforenings hyttene, konferansene, og ikke minst utepilsen i gode venners lag! Mens dette er det vi savner mest, er det samtidig det vi frykter mest - akkurat nå. Implikasjonene kan være formidable.
I en moderne økonomi er tjenester den dominerende sektoren med hensyn til verdiskaping og sysselsetting. Kjernen i tjenesteøkonomien er at mennesker utøver tjenester for andre mennesker. Selv om teknologi har blitt et viktig element i produksjon og levering av tjenester, er tjenesteøkonomien fremdeles en økonomi hvor mennesker skaper og opplever noe sammen. Nå er fellesskapsfølelsen truet!
Som kunder og innbyggere er vi av smittegrunner, pålagt å holde avstand til hverandre. Når vi siden 13 mars 2020 har øvd på å holde avstand, ikke hilse eller klemme, ikke kunne gi fysisk uttrykk for glede eller sorg, og vi har sett de medisinske lidelsene som følger av viruset, har mange utviklet en frykt eller uro for å være for nærme andre mennesker.
Denne latente uroen kom blant annet til overflaten 18 mai i forbindelse med flyreiser hvor både ledig/opptatt midtsete og munnbind/eller ikke, var tema. Det store spørsmålet er hvor hardt denne frykten eller uroen sitter i oss, hvor mange føler det slik, og hvor lang tid vil det ta før uvissheten er borte - om den blir borte.
Man trenger ikke å være rakettforsker for å si at avstands-uro er en faktor tjenestetilbyderne må tenke på og ta hensyn til i en god tid fremover.
Bedriftene kan løse avstands-uroen ved å gi hver kunde større plass i lokalet. Baksiden av medaljen er at det vil redusere kapasiteten og inntjeningsgrunnlaget. De som ikke klarer å ta dette bortfallet av inntekter igjen i økte priser eller økt effektivitet, vil slite med å overleve. Mange er der allerede.
Konsertarrangører sier at de sliter med dagens myndighetskrav. De må ha et langt større antall publikummere for å kunne gå rundt økonomisk. Slik er det med kollektivtrafikken, flyene, hotellene, restauranter, museer, idrettsarrangementer, etc. Men redusert kapasitet, økte priser, eller konkurser er ikke den eneste bekymringen.
Nedstenging av samfunnet eksponerte en rekke konsumenter for netthandel spesielt innen hjemlevering av mat og apotekvarer. Poenget er at mange av de nye kundene vil permanent adoptere denne bestillings og leveringsformen og dermed redusere behovet for å gå i butikken. Mange bedrifter har innovert i leveransemodellen og kommet kundene i møte.
Leger, terapeuter og psykologer har en økende klientkontakt via Skype, TEAMS eller Zoom. Kirken har begynt å streame sine gudstjenester, begravelser, eller brylluper hjem til folk som ikke kan være til stede. Universitet og høyskolesektoren har sjokk-omformet seg til nettbasert undervisning og veiledning. I prosessen opplever vi økt bekvemmelighet og økt effektivitet -noe som vil gi oss enda flere slike tjenester. Og mindre sosial kontakt med andre mennesker.
Nå tror jeg ikke at vi utvikler oss til å bli en hjemme-sittende befolkning som frykter andre. Vi er og blir sosiale vesener. Samvær med andre for å skape og oppleve gode opplevelser sammen er sentralt for alle. Men før vi føler oss trygge på å ikke bli smittet eller på andre måter bli syke ved å være sammen med andre mennesker, vil vi tilpasse oss ved å holde avstand. Vi har fått en støkk.
Fordi en effektiv COVID-19 vaksine først vil være tilgjengelig i løpet av 2021, vil avstands-uroen være et fenomen som vil prege oss som kunder, ansatte, eller ledere. At tjenesteytende sektor utgjør omlag 80 prosent av norsk brutto nasjonalprodukt og omtrent det samme med hensyn til sysselsetting, sier litt om hva vi står overfor.
Kronikken var først publisert i Dagens Perspektiv 28. mai 2020.