Som medlemmer av «velferdsutvalget», som la frem sin rapport forrige uke, har vi merket oss at det er mye forvirring rundt begrepet «superprofitt». Noen synes å mene at hele overskuddet hos private leverandører er superprofitt, andre at det ikke er noe som helst superprofitt.

Aftensang i distriktene?

Vi må forhindre at Distrikts-Norge blir et gamlehjem, skriver Victor D. Norman i DN.

Sannheten ligger et sted mellom disse ytterpunktene.

Superprofitt er et veldig viktig begrep i velferdssektoren, fordi det legger vekt på fortjeneste utover hva som er nødvendig for å tiltrekke seg aktører til sektoren. Målet for det offentlige er jo nettopp å tiltrekke seg private aktører, men uten å betale dem mer enn det som er nødvendig. Private eiere vil ikke etablere seg dersom de ikke får dekket alternativkostnadene på kapital og annen innsats som de legger inn.

At private aktører går med overskudd, er derfor ikke et problem. Det er størrelsen på overskuddet som eventuelt er problemet.

I debatten har det vært fremmet at vi ikke vet noe om superprofitten til private aktører. Det er ikke riktig. Vi vet en hel del, men skulle gjerne visst enda mer. I arbeidet med NOU-en undersøkte vi et større utvalg private aktører (1213 foretak). Vi bruker her ulike indikatorer på størrelsen på overskuddet:

• Totale årsresultat etter skatt for alle aktører var 1,1 milliarder i 2018. Superprofitt er et begrep som beregnes etter skatt (den går jo til staten). Hva som er en rimelig avkastning på kapital og annen innsats kan selvsagt diskuteres, men superprofitten må altså være vesentlig lavere enn 1,1 milliarder. Andre utfordringer, som internpriser og bruk av skatteparadiser, er også kartlagt.
• For å sette resultatet i et relativt perspektiv måles resultatet i forhold til totale driftsinntekter (cirka 30 milliarder kroner). Dette gir en gjennomsnittlig resultatgrad på 3,7 prosent.
• Driftsmarginen (driftsresultat i forhold til omsetning) var 5,3 prosent.
• Utvalget måler også resultatet i forhold til bokført kapital. Totalkapitalrentabiliteten var på 6,6 prosent og egenkapitalrentabiliteten etter skatt er beregnet til 14,1 prosent.

Journalisten, ikke revisor, fant jukset

Etter Enron, etter SOX-lovene, etter innføring av revisjonsutvalg, etter innføring av strengere regulering og tilsyn, skulle man tro at man ville unngå de verste regnskapsskandalene. Men nei da - fremdeles rystes verden av store børsnoterte selskaper som systematisk jukser med regnskapene og der investorer taper store verdier.

Disse indikatorene viser lavere lønnsomhet enn gjennomsnittet (for alle ikke-finansielle næringer utenom naturressursbaserte næringer) når vi legger til grunn både resultatgrad, driftsmargin og totalkapitalrentabilitet.

Flertallet i utvalget påpeker imidlertid at egenkapitalrentabilitet har store utfordringer knyttet til måling av faktisk egenkapital. For det første bruker vi bokførte verdier. Salg av barnehager har for eksempel vist at de virkelige verdiene av bygninger og annet har vært vesentlig undervurdert. 

Pandemien viser at ledere må være kritiske til analyser

Digitalisering fører til mer data og mer avanserte verktøy for analyse. Men ledere må ha evne til å kritisk vurdere analysenes troverdighet om de skal skape tillit til deres beslutninger, skriver Andreas Ulfsten i forskning.no.

Egenkapitalrentabilitet må også vurderes ut fra hvor stor egenkapitalandel selskapene har. Gjennomsnittlig egenkapitalandel for private barnehager og spesialisthelsetjenesten er vesentlig lavere enn sammenligningsgrunnlaget. Alt annet likt betyr dette høyere risiko knyttet til avkastningen på egenkapitalen.

I sum er vår konklusjon at den statistikken vi har lagt frem, ikke gir grunnlag for stor bekymring i den forstand at store deler av pengene forsvinner til private eiere som superprofitt. I forhold til den totale omsetningen eller den totale kapitalbindingen er ikke resultatene særlig høye.

Men det er viktig å merke seg at dette er i gjennomsnitt. Noen avviker fra dette gjennomsnittet. Det er derfor viktig å påpeke at vi identifiserer noen utfordringer:

• Variasjonene innen sektorene er større enn mellom sektorene.
• Spesielt spesialisthelsetjenesten og barnehager har hatt god fortjeneste relativt til risiko.

Så her finner vi også indikasjoner på superprofitt. For eksempel hadde mer enn 15 prosent av private barnehager driftsmarginer på mer enn 11 prosent i 2018. Det er etter vår vurdering for høyt.Vi ser også indikasjoner på superprofitt i de prisene som er oppnådd ved salg av barnehager. Dette kommer til uttrykk i regnskapet til kjøperne i form av «goodwill», altså at virksomheter er solgt til priser som ligger over virkelig nettoverdi av eiendelene.

NOU-arbeidet gir derfor et mer nyansert bilde enn den polariserte politiske debatten. Gjennomsnittet er ikke veldig bekymringsfullt, men noen har trolig tjent for mye, spesielt når vi tar hensyn til risiko.

Her er de tre prosessene Norge må lykkes med for å utvikle en sirkulær økonomi

Hvordan kan vi slanke, bremse og lukke økonomien, spør NHH-forskerne Lars J. Tynes Pedersen og Sveinung Jørgensen i Teknisk Ukeblad.

Det sentrale spørsmålet er imidlertid om dette kunne vært unngått. Private aktører gir mer mangfold og bedre fleksibilitet. Hvor høyt resultat er tilstrekkelig for å tiltrekke seg slike aktører? Kanskje var det nødvendig å gi tilskudd tilsvarende kommunale barnehager for å tiltrekke seg private aktører for å sikre full barnehagedekning?

Og kanskje måtte det gis sterke incentiver for å bygge ut kapasitet i asylmottak? For sistnevnte var lønnsomheten god i 2015, men svært dårlig i 2017 og 2018.

Vår private konklusjon er at staten har balansert dette bemerkelsesverdig godt. Uten å betale altfor mye har den sikret seg et privat tilbud og bidratt til et bredere utvalg av velferdstjenester.

Vi er derfor enig med næringsminister Nybø når hun sier: «Det er godt å se at utvalget ikke har funnet utstrakt «superprofitt» i velferdstjeneste­sektorene».

Dette betyr ikke at alt bør være som det er. Utvalget forslår derfor en rekke målrettede tiltak for å stramme inn der det er nødvendig. Økte muligheter for kommuner til å redusere tilskuddene til private barnehager er ett viktig tiltak.

På den måten kan staten fortsette å være en smart bruker av private aktører, og brukerne få et bredere og bedre tilbud av tjenester.

Kronikken var først publisert i DN 7. desember 2020.

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post