Lider staten av vannverk?
Statsministeren bør sørge for et skippertak for å heve kvaliteten på drikkevannet, mener NHH-professor Victor D. Norman.
En gang skrøt vi av vannet i Norge. Mens man ellers i verden måtte resirkulere og rense og kjemikaliebehandle vannet før bruk, og selv da helst ikke drikke det, hadde vi så rent og klart vann at man trygt kunne sette munnen under springen og nyte de edle dråpene direkte.
Det er visst ikke slik mer, og det er ifølge statsministeren kommunenes skyld.
Rent bokstavelig har hun selvsagt rett. Kommunene har alltid hatt ansvar for vannforsyning og annen lokal infrastruktur, og de har bygget og driftet vannverk helt siden Bergen fikk det første moderne vannverk i Norge – med støpejernsrør fra Svartediket – i 1855. Også den gang var vannverk lokalt finansiert. Vannverket i Bergen satte opp vannpumper rundt om i byen, og solgte samtidig abonnement til de som ønsket innlagt vann. Salget gikk visstnok litt tregt i starten, så noen massiv betalingsvilje var det selv ikke da; men det tok seg opp etter hvert.
Ønsker ikke høyere vannavgift
I dag slipper kommunene å selge vann – de kan utligne kostnadene på innbyggerne som vannavgift. Selv i dag er imidlertid betalingsviljen enkelte steder så som så: ifølge Bergens Tidende skal flere planer om oppgradering av vannforsyningen på Askøy ha blitt vraket fordi man ikke ønsket å pålegge innbyggerne høyere vannavgift.
Erna Solberg har derfor utvilsomt rett i at vannforsyning og finansiering av den er et kommunalt anliggende.
Men …
Det sies ofte at det kommunale selvstyret i Norge nesten har grunnlovs rang – og det er riktig; men altså bare nesten. Kommunene har fullmakter gitt av Stortinget gjennom lover og av regjeringen ved forvaltningsvedtak; og fullmakter kan trekkes tilbake av dem som har gitt dem. Når norske kommuner har ansvar for vannforsyning og rett til å utligne utgiftene på innbyggerne gjennom øremerket avgift, er det et ansvar og en rett staten har gitt til kommunene, og som staten kan trekke tilbake igjen.
Askøy og andre kommuner har derfor bare ansvar for vannforsyning og -vannkvalitet så lenge regjeringen og Stortinget vil at det skal være slik. Det følger at statsministeren og andre sentrale politikere ikke kan toe sine hender når noe går galt.
Det viktigste spørsmålet Askøy-saken reiser, er imidlertid om investering og drift av vann og avløp egner seg for nytte-kostnadsavveininger på kommunenivå. Kan vi leve med at alle innbyggerne i en kommune må leve med undermåls vannforsyning fordi et flertall av dem ikke vil betale så høy avgift som kostnadene ved rent vann krever?
Er rent vann mindre viktig?
Vi har valgt å bestemme sentralt at alle barn skal ha barnehageplass, at alle barn skal gå ti år på skole, at alle skal ha rett til nødvendig helsehjelp, at sykehjemspasienter skal ha enerom, og mye mer. For alle slike krav er tanken at alle skal sikres gode tilbud uavhengig av politiske konstellasjoner i den enkelte kommune.
Er rent vann mindre viktig enn barnehage, skole og sykehjem? Neppe. I boken «The rise and fall of American economic growth» hevder Robert J. Gordon at innlagt vann av høy kvalitet kanskje er den største tekniske revolusjon av alle, og helseforskere har anslått at over halvparten av den kraftige reduksjonen i dødelighet først på 1900-tallet kan henføres til bedre vannforsyning.
Det er ikke tilfeldig at rent vann står høyt på listen over FNs bærekraftsmål.
Politikerne må ta ansvar
Ifølge Rådgivende ingeniørers forening er det et etterslep på 220 milliarder i vedlikehold av kommunale vannforsyningsanlegg i Norge. Vi kan ikke regne med at kommunepolitikerne vil ta den politiske belastningen det vil være å fullfinansiere dette gjennom lokale avgifter. Bompengeopprøret viser hvor sterk lokal betalingsaversjon kan bli, og det selv på et område hvor staten tar en stor del av regningen.
Istedenfor å vaske sine hender (i vann av usikker kvalitet), bør sentrale politikere ta det ansvaret de har for at vannforsyningen i Norge holder mål. Helst bør de se nærmere på hele ansvars- og finansieringsmodellen. Synes de det er å gå for langt, bør de i det minste være med på et skippertak for å heve standarden, slik de gjorde med eneromsreformen.