Klienter presser på for å få høyere «virkelig verdi» til regnskapene
Revisorer og andre verdsettelsesspesialister utsettes for press fra klienter ved fastsettelse av «virkelig verdi». Trusler om å trekke oppdrag er ikke uvanlig.
Når selskaper presenterer regnskapstall, inneholder de ofte en estimert markedsverdi på enkelte eiendeler, såkalte virkelige verdier. I situasjoner hvor eiendelene ikke har et aktivt marked, krever det verdsettelse med stor bruk av skjønn og mange forutsetninger. Både revisor og banker krever ofte at selskaper derfor benytter seg av eksterne verdsettelsesspesialister.
Company Valuation Specialists
Kyrre Kjellevold presenterte studien «Company Valuation Specialists’ Interactions with Management and Auditors: A Field Study» på den internasjonale forskningskonferansen American Accounting Association, hvor den i januar vant studien prisen for beste doktorgradsartikkel.
Klienter kan ha sterke incentiver til å påvirke verdiene, enten det er for å jevne ut resultater eller bedre sikringen hos kreditorene. Det er vanskelig for verdsettelsesspesialistene som jobber med for eksempel forretningseiendom og shipping alltid å motstå slikt press fra klienter.
Presset tar mange ulike former, fra direkte argumentasjon til trusler om å trekke oppdraget.
En annen metode er at klienter bruker flere uavhengige spesialister for strategisk å bringe verdiene opp eller ned. Klientens bruk av flere spesialister trenger derfor ikke nødvendigvis å gi revisor sterkere revisjonsbevis for verdien av eiendelen.
Dette fremkommer i studien «Company Valuation Specialists’ Interactions with Management and Auditors: A Field Study», som jeg nylig presenterte på konferansen American Accounting Association, den største internasjonale forskningskonferansen i revisjon.
Artikkelen er basert på et omfattende feltarbeid jeg gjennomførte i 2017 og 2018. Som en del av studien intervjuet jeg svært erfarne revisjonspartnere om hvordan de gikk frem for å vurdere arbeidet til klientens engasjerte eller ansatte spesialister, samt de utfordringene som eksisterer i implementeringen av kravene i revisjonsstandardene.
Jeg intervjuet også verdsettelsesspesialister som jobber med finansielle instrumenter, forretningseiendom og shipping, samt oljereserveingeniører som bidrar med estimater i nedskrivingstesting av oljeinstallasjoner. De svarte på hvordan interaksjonen var med klienten og hvordan de vurderte revisors rolle.
Et interessant funn er at enkelte selskaper forsøker å påvirke verdsettelsene de får fra ulike verdsettelsesmiljøer, slik at estimatene blir mer sammenfallende. Denne adferden kan blant annet være drevet av ønsket om å få lettere gjennomslag i diskusjonen med revisor.
Revisjonspartnerne i studien indikerte at det i praksis var problematisk å vurdere objektiviteten hos verdsettelsesspesialister. Spesielt gjelder dette når spesialister også har andre oppdrag for klienten – som ofte er tilfellet for skipsmeglere.
Dette er et kritisk punkt for revisors bruk av arbeidet til klientens spesialist. Revisor har i utgangspunktet vansker med å vurdere hvordan forholdet til klienten kan ha påvirket spesialistens arbeid og hvorvidt klienten har «shoppet» rundt helt til en «medgjørlig» spesialist er funnet.
Verdsettelsesspesialistene peker på at revisor setter søkelys på individuelle forutsetninger og parametere i verdsettelsesmodellene, ofte på bekostning av å vurdere sammenhengen mellom de ulike forutsetningene/parameterne.
Dette, mener jeg, kan føre til at revisor ikke ser at selv om forutsetningene hver for seg kan forsvares, vil de sett i sammenheng lede til for eksempel en overvurdert eiendel.
Konsekvensene kan i verste fall bli en revisjon med lavere kvalitet og et regnskap som ikke gir et rettvisende bilde av selskapets økonomiske situasjon.
Teksten var først publisert i Dagens Næringsliv under spalten "Forskning viser at" lørdag 26. januar 2019.