Hekser og profitt
Heksejakt hjalp like lite under den lille istid som bilistjakt og vegetarkost gjør mot vår tids klimautfordringer, skriver Victor D. Norman i Dagens Næringsliv.
Som alternativ til underholdningstilbudene fra Trump og bompengekameratene har jeg denne uken gravd meg ned i Philipp Bloms bok, «Nature´s Mutiny», om den såkalte lille istid – den lange kuldeperioden i Europa og Nord-Amerika fra 1500-tallet og i århundrene etterpå.
Det var dramatiske tider. Ikke bare sank gjennomsnittstemperaturen med rundt én grad, været ble også villere og mer ustabilt. Iskalde vintre kunne brått bli avløst av varme tørkesomre; ble det ikke tørke, tok kraftige haglbyger ofte knekken på avlingene i stedet; og brå værskifter med tilhørende stormer gjorde sjøfart til enda mer av en risikosport enn det hadde vært før. Konsekvensene ble tilsvarende dramatiske: Stormen som i 1588 tok knekken på den spanske armada og tørken som førte til den store brannen i London i 1666, hører begge hjemme på klimaendringsregnskapet.
Hekser fikk skyldeN
De umiddelbare konsekvensene var at folk naturlig nok ble redde, rådville og på jakt etter noen å skylde på. De fant ingen syndebukker, så de valgte heksejakt i stedet. Tørkesomre med sviktende avlinger ble i Mellom-Europa nesten systematisk etterfulgt av heksejakt, og alt i alt skal over 110.000 kvinner ha vært anklaget for hekseri i denne perioden – og mer enn halvparten skal ha blitt dømt og brent på bål. Bare i Norge ble det ført over 900 trolldomssaker fra midten av 1500-tallet og utover, og rundt 350 påståtte hekser ble brent.
Heksejakt og forsakelse hjalp like lite mot kulde og uvær under den lille istid som bilistjakt og vegetarkost gjør i forhold til vår tids klimautfordringer.
Det som derimot hjalp, og som er hovedpoenget i Bloms bok, var at avlingssvikt førte til at folk flyttet fra bygd til by og med det tok knekken på det føydale samfunn med dets murer og tårn og skapte grobunn for de åpne, markedsbaserte samfunnene i Nederland og England. Med det utløste klimakrisen kreativ destruksjon og profitt- og kunnskapsjakt i stor skala, med opplysningstid, jordbruksrevolusjon, industriell revolusjon og 500 år med økonomisk vekst som konsekvens.
Profittjakt gjør vondt verre
Skal vi tro Blom, var den lille istid derfor til syvende og sist en suksesshistorie.
Har dette overføringsverdi til vår tids klimakrise? Bør vi bare overlate til kreative innovatører og profitthungrige bedrifter og investorer å utnytte de mulighetene som ligger i oppvarming og issmelting og ørkenspredning og folk på flukt?
Svaret er selvfølgelig nei, og av i hvert fall to grunner.
Den ene, og åpenbare, er at mens den lille istid var et naturlig forbigående fenomen, er klimaendringene nå menneskeskapt, og overlatt til seg selv vil marked og profittjakt bare gjøre vondt verre.
Den andre, kanskje mindre opplagte men like viktige, grunnen er de politiske konsekvensene av passivitet. Som Blom peker på, hadde vi flaks med den lille istid. Den kom på det best tenkelige tidspunkt – da føydalsamfunnet og europeisk jordbruk allerede skrantet og de italienske bystatene så smått hadde vist potensialet i markedsbaserte økonomier.
Feil å rette blikket innover
Vår klimakrise er, igjen ifølge Blom, kommet på det verst tenkelige tidspunkt: Krisen krever kollektiv handling, og vi har gått så langt i retning av å erstatte fellesinstitusjonene med marked at vi knapt har noen tårn igjen.
Istedenfor aktivt å gjenreise og videreutvikle nasjonale, regionale og globale institusjoner, melder stadig flere seg ut av verden og retter blikket mot det lille området under sin egen lyktestolpe: å gjøre Oslo til grønn klimaby, å gi universitetsansatte flyskam, å kvitte seg med plastposer og slutte å spise rødt kjøtt – og selvfølgelig å sykle eller kjøre Tesla til treningsstudio, for ikke å snakke om den ultimate lyktestolpen: å seile til klimamøter i Amerika.
For ikke å bli misforstått: Alt dette er utmerket. Det er bare ett problem: Ingen av tingene hjelper i global sammenheng. De hjelper ikke engang noe særlig i forhold til vår egen verste klimasynd: Den fortsatte satsingen på norsk produksjon og eksport av olje og gass.
Intet under at stadig flere barn sover dårlig om natten.