Skrevet sammen med James Cust, økonom i Office of Chief Economist for Africa i Verdensbanken

Bør Norge redusere sin oljeproduksjonen for å redusere globale klimagassutslipp?

Et innlegg fra ti norske økonomer startet nylig en diskusjon om dette spørsmålet. En reduksjon kan øke den globale prisen på olje og dermed akselerere skiftet til renere energikilder.

Vi tror imidlertid det er sannsynlig at en slik politikk vil gi små utslippseffekter til en høy kostnad. Ny forskning og trender i oljemarkedet tyder på at det globalt vil være en overflod av olje i fremtiden.

Redusert etterspørsel etter olje

Sentralt i diskusjonen er en studie fra SSB-forsker Taran Fæhn med flere, publisert i 2017, som fant at norsk oljeproduksjon må reduseres med tre fat for å hindre at CO₂ tilsvarende ett fat blir sluppet ut globalt. Produksjon tilsvarende de to andre fatene vil «lekke» til andre land. Lekkasjen blir større jo mer fleksibelt produksjonen i utlandet reagerer på en prisendring. Med dobbelt så stor reaksjon i tilbud som etterspørsel, må fem i stedet for tre fat kuttes i Norge.

Studien kan vise seg å ha undervurdert lekkasjen og kostnaden, da tre observasjoner tilsier at det globale oljetilbudet vil være veldig fleksibelt på lang sikt.

For det første vil klimapolitikk og ny teknologi redusere etterspørselen etter olje. Dette bidrar til at spørsmålet ikke lenger er når verden vil gå tom for olje (eller gass og kull), men heller hvor mye olje som må etterlates i bakken.

For det andre viser fremveksten av skiferolje i USA hvordan perioder med høye priser kan utløse teknologiske innovasjoner og utforskning av nye områder.

For det tredje har verden så langt vist en forbløffende evne til å oppdage ny olje. Ifølge Spencer Dale og Bassam Fattouh, er to fat olje oppdaget for hvert utvunnet fat de siste 35 årene. Og det er sannsynligvis mye uoppdaget olje i verden. Paul Collier anslo i 2011 at OECD-landene har oppdaget naturressurser i bakken verd 130.000 dollar per kvadratkilometer, sammenlignet med 25.000 for landene i sørlige Afrika. McKinsey Global Institute skrev i 2013 at nær 90 prosent av investeringene i slike ressurser har funnet sted i mellom- og høyinntektsland.

Kostbar måte å kutte utslipp på

Vår egen forskning viser at den institusjonelle kvaliteten i mange potensielle oljeprodusenter ikke har vært god nok til å tiltrekke seg oljeleting. Det er med andre ord ikke blitt lett særlig intenst etter olje i Afrika – ennå. Færre leteområder tilgjengelig og høyere kostnader i land som Norge vil imidlertid gjøre utviklingsland relativt mer attraktive for den globale oljeindustrien. Rick van der Ploeg sammen med økonomer fra IMF har argumentert for at skiftet mot utviklingsland allerede finner sted.

Den globale oljeproduksjonen kan også bli mindre miljøvennlig som følge av dette, da den vil møte mindre streng regulering i utviklingsland.

Øystein Noreng, Kjell Erik Lommerud og Severin Borenstein har presentert ytterligere argumenter mot ukoordinerte produksjonskutt som klimapolitikk. For det første er oljemarkedet ikke et frikonkurransemarked. Hvis Opec sørger for at det ikke blir noen endring i oljeprisen, har kuttene ingen effekt på globale utslipp, som vist av Taran Fæhn og medforskerne.

For det andre er det en kostbar måte å kutte globale utslipp på, med anslag på over 300 dollar eller cirka 2500 kroner per tonn CO₂. Til sammenligning anslår Stiglitz/Stern-rapporten fra Verdensbanken i 2017 at Parisavtalen krever en karbonpris på 40–80 dollar i 2020.

For det tredje vil politikken omfordele inntekter fra Norge og verdens oljeforbrukere til andre oljeprodusenter.

Behov for mer forskning

Inspirert av Bård Harstads artikkel «Buy Coal!» fra 2012 foreslo Paul Collier og Tony Venables i 2014 å regulere total produksjon av fossile brensler med et kvotesystem. På grunn av høye utslipp og lav ressursrente i kull, vil oljeproduserende land ha incentiver til å kjøpe utvinningslisenser fra kullproduserende land.

Norge burde bruke krefter på å samle andre produsentland i et slikt system, heller enn å innføre kutt alene, men det kan bli politisk krevende å få til.

Ideen om tilbudspolitikk som et alternativ til etterspørselspolitikk er et friskt pust i debatten om klimapolitikken. Er lekkasjen stor, vil effekten imidlertid være symbolsk klimainnsats og mindre oljeinntekter til Norge. Gjennomgåelsen av publisert forskning som Fæhn og kollegene gjorde, viser at det er stor usikkerhet rundt grunnlagsmaterialet for å beregne størrelsen på lekkasjen.

Vi er enig med Bård Harstad, som skriver i DN at det er behov for mer forskning på disse viktige spørsmålene. Det handler om hvordan håndtere den kanskje største utfordringen kloden står overfor i dette århundret.

Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 21. august 2018.



• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post