Ulike Holdninger til risiko i velferdsstaten
Hvorfor varierer holdninger til store inntektsrisikoer så mye på tvers av land?
Mange store beslutninger i livet har usikre finansielle konsekvenser. For slike valg er vår holdning til risiko en viktig faktor. Noen liker risiko, men de fleste ønsker å bytte en usikker inntekt mot en sikker inntekt med samme forventningsverdi.
Slike holdninger–risikoaversjon–gjør at vi krever høyere forventet avkastning på aksjeinvesteringer enn på bankinnskudd, og at vi etterspør forsikring.
Økonomen Joseph Schumpeter la vekt på at denne forsiktige, risikoaverse holdningen kan dempe innovasjon og økonomisk vekst. Kan sosialforsikring komme til unnsetning?
Tåler risiko
I 2006 utførte Karl Ove Aarbu og jeg en representativ spørreundersøkelse blant 1550 nordmenn hvor vi ba dem om de ville bytte en sikker husholdningsinntekt mot en usikker inntekt som i gjennomsnitt (i forventning) var høyere. På basis av svarene på mange slike spørsmål beregnet vi for hver deltager et standard mål på risikoaversjon.
Den samme metoden ble brukt i fem andre OECD land. Som vist i figur 1 ligger den gjennomsnittlige risikoaversjonen for Norge under den for de fem øvrige landene. Særlig amerikanerne og chilenerne er mye mer risikoaverse enn nordmenn.
Hvorfor varierer holdninger til store inntektsrisikoer så mye på tvers av land? En forklaring er inntektsforskjeller. Norge er et rikt land, og når man er rik tåler man en større nedsiderisiko.
Men en annen mulig forklaring er at innbyggerne i USA og Chile er i mye større grad enn nordmenn utsatt for en høy bakgrunnsrisiko, dvs. en uønsket risiko som er til stede og som man ikke kan gjøre mye med. Intuitivt, forventer vi at eksponering mot større bakgrunnsrisiko reduserer viljen til å ta på seg enda mer risiko.
Tre typer bakgrunnsrisiko er særlig relevante for de fleste av oss; å bli arbeidsledig, å bli sykmeldt, og at man får store helseutgifter.
Figur 2 viser i grå farge risikoen å bli arbeidsledig (ledighetsraten) og i gul farge en indeks for generøsiteten i sosial forsikring mot å bli arbeidsledig. I Norge er risikoen for å bli arbeidsledig lav, og skulle man likevel bli det så begrenser trygdesystemet de finansielle konsekvensene. Slikt er det ikke når man bor i Chile eller USA: der er risikoen å miste jobben større og/eller er man i mindre grad beskyttet mot inntektstapet som følger.
Sjenerøse sosiale forsikringsordninger
Et lignende bilde ville vi fått vi hvis vi ser på risikoen for store helseutgifter og andelen av slike utgifter som det offentlige betaler. Også når det gjelder den tredje bakgrunnsrisikoen–å bli sykmeldt–er man best forsikret i Norge, men her er også risikoen for å bli sykmeldt betydelig høyere enn i de øvrige land. Dette skyldes at denne risikoen i større grad enn de andre kan påvirkes av den enkelte, noe som resulterer i en høyere sosial kostnad fordi den enkelte ignorerer effekten på premien vi betaler gjennom skatteseddelen.
Jeg har argumentert for at den relativt høye risikotoleransen som finnes blant nordmenn kan skyldes at sjenerøse sosiale forsikringsordninger reduserer bakgrunnsrisikoen i hverdagen vår. Slike ordninger er dermed ikke bare et gode i seg selv–ved at de gjør familieøkonomien mer stabil–de kan også ha en positiv effekt ved at vi blir mer villige til å ta risiko; for å skape økonomisk vekst er vi avhengig av at noen kaster seg ut på dypt vann og tar risiko. Velferdsstatens utbyggere hadde nok ikke denne effekten i bakhodet, men den er relevant når vi diskuterer fordeler og ulemper med en sjenerøs sosialforsikring.
Innlegget ble publisert i Dagens Næringsliv 7. juli 2018.