Kvotering har ikke hjulpet
Etter mange år med kvotering av kvinner til styrene i norske ASA-selskaper, har forskere funnet lite effekt på kvinners karriere i selskapene.
– Foreløpig ser det ut til at loven har virket etter hensikten kun et lite stykke på vei.
Det sa Sissel Jensen, førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsøkonomi, da hun ble intervjuet i NHH Bulletin.
Forskere fra Norge og USA
Sammen professorene Marianne Bertrand fra Chicago Booth School of Business, Adriana Lleras-Muney fra UCLA og Sandra E. Black fra University of Texas at Austin har hun studert effektene av den norske kvoteringsloven. Black er Principal Investigator ved forskningssenteret FAIR ved NHH.
Artikkelen «Breaking the Glass Ceiling? The Effects of Board Quota on female Labor outcomes in Norway» publiseres nå i Review of Economic Studies.
Studien er bredt omtalt i mandagens utgave av Dagens Næringsliv: Kvoteringslov ga ikke flere kvinner i toppen.
Like relevant bakgrunn
– Kvinner har like relevant studie- og arbeidsbakgrunn som menn, og mange er like ambisiøse som sine mannlige kolleger. Vi ser imidlertid at i de årene hvor barna er små fortsetter mange menn en lovende karriere, mens kvinnene ofte skifter til et litt annet spor, sier Sissel Jensen til DN.
Loven om kvotering av kvinner i styrene til allmenne aksjeselskaper ble innført i 2004. Den krever at 40 prosent av styremedlemmene i allmenne aksjeselskaper skal være kvinner. Målet var å øke antall kvinnelige ledere i næringslivet og redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.
I 2000 var bare fem prosent av styremedlemmene kvinner, og de tjente 20 prosent mindre i året sammenliknet med mannlige styremedlemmer.
Unge kvinner på vei
Forskerne skriver avslutningsvis at det sannsynligvis er for tidlig å trekke endelige konklusjoner, men de advarer myndighetene om å ha for stor tro på at dette tiltaket innebærer en løsning på underrepresentasjon av kvinner i næringslivet.
Yet, supporters of this policy will also see some positive takeaways in our results. First and foremost, businesses’ main argument against the policy (lack of qualified women) appears weak in light of the fact that the newly appointed female board members were—on paper at least—more qualified than those appointed before; most likely, the reform spurred a more widespread search effort and helped break some of the “old boys” networks that may have dominated the board appointment process prior to the reform. Second, it is telling that young women preparing themselves for a career in business widely support the policy and perceive it as opening more doors and opportunities for their future career.