Skam styrker valgdeltagelsen
Stemmer vi for å slippe ubehaget ved å fortelle andre at vi ikke gjort vår borgerplikt?
Det er fortsatt noen dager igjen til stortingsvalget, og jeg har allerede avgitt min stemme. Innen valglokalene stenger på mandag vil trolig mellom 75 og 80 prosent av de stemmeberettigede i Norge ha gjort det samme. Den høye valgdeltagelsen er ofte blitt beskrevet som «the paradox of voting», fordi sjansene for at ens stemme faktisk påvirker utfallet av et valg er forsvinnende liten.
At vår stemme trolig ikke er utslagsgivende, betyr imidlertid ikke at det er irrasjonelt å stemme. Vi setter ofte pris på å gjøre ting som ikke har noen direkte instrumentell verdi. Jeg tror ikke at jeg forandrer noe som helt når jeg klapper i hendene etter en god konsert eller når jeg går i 17. mai-toget, men begge deler gir meg glede, og ingen vil påstå at det er irrasjonelt.
Valgparadokset viser likevel at motivasjonen for å stemme må være en annen enn ønsket om å påvirke utfallet av valget. Spørsmålet om hva dette motivet er, har opptatt samfunnsforskere i lang tid.
Én mulig forklaring er at folk opplever at det er en forventning om at man stemmer, at man gjør sin borgerplikt, og at de derfor skammer seg over å innrømme at de ikke har gjort det. Hvor viktig er dette motivet?
I notatet «Voting to tell others», fra de anerkjente forskerne Stefano DellaVigna, John List, Ulrike Malmendier og Gautam Rao, rapporteres resultatene fra et felteksperiment utformet for å studere hvilken verdi folk legger på å kunne si – uten å lyve – at de har stemt. De besøkte husstander i området rundt Chicago og delte ut løpesedler som informerte beboerne om at forskere ville komme på besøk dagen etterpå for å gjennomføre en kort spørreundersøkelse.
Et tilfeldig utvalg av husstandene fikk vite at spørreundersøkelsen ville dreie seg om hvorvidt de hadde deltatt ved valget året før, mens de øvrige husstandene ikke fikk vite dette.
Resultatene viser at blant dem som ifølge offentlige registre ikke hadde stemt ved forrige valg, var viljen til å delta på spørreundersøkelsen vesentlig lavere dersom de hadde fått vite at de måtte svare på spørsmål om sin valgdeltagelse. For dem som faktisk hadde stemt ved forrige valg, fant man ingen slik effekt.
En rimelig tolkning av dette er at folk skammer seg over å innrømme at de ikke har stemt.
Ved å variere hvor mye folk fikk betalt for å delta i spørreundersøkelsen kunne forskerne også få et mål på hvor sterk denne skammen er. De fant at folk som ikke hadde stemt, i snitt var villige til å gi avkall på om lag 10 dollar for å unngå å svare på spørsmål om sin valgdeltagelse.
Skammer folk med høyere utdannelse seg mer enn andre, dersom de ikke har stemt? Det er en slående sammenheng mellom lengden på utdannelsen og valgdeltagelse: Blant menn og kvinner med høyere utdannelse stemmer om lag åtte av ti, mens det tilsvarende tallet for personer med lavere utdannelse bare er fem av ti (Kleven, 2015). Det er ikke urimelig å tenke seg at denne forskjellen delvis skyldes at det er en sterk forventning om at høyt utdannede personer skal stemme, og at skammen over å måtte innrømme at man ikke har stemt, derfor er større for dem enn for andre.
Skammen mange føler hvis de må fortelle at de ikke har stemt, peker også i retning av en strategi for å øke valgdeltagelsen: La folk få vite – før valget – at de i etterkant vil bli spurt om sin valgdeltagelse. DellaVigna og medforfattere har testet ut denne strategien og finner en viss støtte for at den faktisk virker.
For de nordmenn som ønsker å bidra til økt valgdeltagelse ved mandagens stortingsvalg, finnes det med andre ord en mulighet: De kan fortelle sine venner og bekjente at de kommer til å spørre dem om de stemte eller ikke.
Kronikken sto på trykk i Dagens Næringsliv 8. september 2017.