Ulovligheter i næringslivet skjer som regel fordi noen tjener på det. For dem som tjener på juksing med motorer eller kvaliteten på metall, utilstrekkelige sikkerhetstiltak, bruk av svart arbeid og annen skatteunndragelse, eller bestikkelser for å vinne kontrakter, er det et problem hvis en varsler avslører praksisen.

For samfunnet kan varselet være avgjørende for å få stoppet det ulovlige. For eksempel spilte varslere en avgjørende rolle i de mye omtalte skandalene knyttet til Enron, WorldCom, og mer nylig, Vimpelcom-saken og Unibuss-saken i Oslo.

Har ikke bedret seg

Bør vi fremme potensielle varsleres insentiver til å rapportere om ulovlig atferd? Vi har allerede beskyttelse for varslere regulert i arbeidsmiljøloven, og reguleringene er utvidet til å gjelde flere enn akkurat dem som er i et ansettelsesforhold. Varslere har rett på at deres identitet holdes hemmelig og erstatning for kostnader som følge av varslingen.

Rapporter fra OECD tyder imidlertid på at land med lovregulert varslerbeskyttelse ofte svikter når det gjelder reell implementering av dette vernet. Selv når varslerne gjør heltemodig innsats for samfunnet, er det mange eksempler på at deres identitet avsløres, de mister jobben, eller blir trakassert på jobb og privat. Erstatning for tap knyttet til konsekvenser av varsling krever gjerne en egen rettsprosess etter en prosess på ulovlighetene det er varslet om, og i praksis er det få eksempler på at varslere får slik erstatning.

Her i Norge har FAFO-forskere funnet at klimaet for å varsle i krevende saker ikke ble forbedret i perioden 2010–2016. Andelen som rapporterer om negative konsekvenser økte faktisk, sammenlignet med tidligere resultater. Det siste årets nyhetsoppslag om hvor vanskelig det er å si fra om svekket sikkerhet i norsk oljeindustri, støtter forskernes funn.

Anonyme tips

Solberg-regjeringen nedsatte i 2016 et ekspertutvalg for å vurdere forbedringer. Hva slags tiltak kan det være snakk om? Jeg mener følgende tre tiltak er særlig aktuelle:

1. Anonymitet. Det er nærliggende å tenke at varslerne er best beskyttet hvis ingen vet hvem de er. Anonyme tips har ført til mange avsløringer, enten det er lagt til rette for det eller ikke. Det tyske industrikonsernet Siemens omfattende korrupsjonskultur ble for eksempel avslørt av varslere som fortsatt holder sin identitet skjult.

I mange situasjoner vil det imidlertid være opplagt hvem som varsler, eller anonymitet hindrer rettsforfølgelse av forholdene.Påtalemyndigheten har behov for dialog med dem som vet noe og som kan vitne i en mulig rettssak. Det er likevel verdt å prøve ut kanaler for anonym varsling, og ta i bruk nye tekniske løsninger som tilrettelegger for slik varsling, men i mange situasjoner er ikke dette tilstrekkelig.

Økonomisk belønning

2. Belønning. Varsling bør kunne utløse en økonomisk kompensasjon. Mens varslere i USA kan få millioner for å avsløre ulovligheter, er europeiske myndigheter typisk mer reserverte til bruk av pengepremier. I debatter om dette refereres det ofte til negative erfaringer med betalte tystere under andre verdenskrig. Tysting til ikke-legitime myndigheter er imidlertid noe helt annet enn varsling av skadelig praksis i et demokrati. Kanskje er påstander om tette bånd mellom næringslivsledere og folkevalgte i Europa en mer nærliggende forklaring på skepsisen?

I faglitteraturen advarer forskere om at pengepremier for varsling kan utvanne den moralske drivkraften til å varsle, og slik redusere folks tilbøyelighet til å si fra i situasjoner hvor pengepremier ikke er aktuelt. Kanskje kan en romslig kompensasjon for tort og svie til varslere, og ikke bare erstatning for dokumenterbart økonomisk tap, være en aktuell mellomløsning? I USA har i hvert fall premie-praksisen ført til viktige avsløringer.

Bot for ikke å varsle

3. Straff. Hvis gulrot er aktuelt, er vel også pisk et alternativ. En studie fant nylig at bot for ikke å varsle er mer effektivt for å få frem informasjon enn belønning for å varsle. Effekten av straff for dem som visste om ulovligheter, men likevel ikke sa fra, vet vi ikke nok om, men det er verdt å undersøke dette nærmere. En slik ordning kan potensielt dempe varslernes bekymringer for mulige negative konsekvenser, siden negative konsekvenser kan komme uansett. I praksis kan slike tiltak redusere risikoen for negative sanksjoner mot varslere.

Lederes plikt

Insentiver for varsling handler imidlertid ikke bare om arbeidstagerne. Formelt har ledere plikt til å ta varslerne på alvor, men hva får dem til å faktisk gjøre det?

Hvis det er opplagt for ledere at de oppnår en fordel hvis de selv rapporterer inn det kritikkverdige til myndighetene, vil dette fremme insentiver til å ta varslere alvorlig. I dag er det uklart hvilke fordeler foretak har ved å selv-rapportere kritikkverdige forhold til myndighetene. I mange tilfeller kan det godt lønne seg for dem å få varsleren til å holde munn.

Mer forutsigbar sammenheng mellom reaksjon på varsel og den eventuelle straffen fra myndighetene fremmer insentivene til å ta en varsler på alvor.

Kronikken ble først publisert på E24.no onsdag 18. oktober.

Forskningsnytt fra NHH



• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post