PISA har utspilt sin rolle
Veien videre må være å gi lærerne frihet til å finne lokale tiltak som virker.
Den skjeve PISA-testen
Pisa-testen måler kompetanse kun når elevene er motivert til å yte sitt beste. Den favoriserer land der elever er motivert for testing.
Tenk deg at noen ber deg om å ta en test som varer i to og en halv time. Oppgavene er krevende, du får ikke betalt for innsatsen, og ingen vil noen gang få vite hvordan du gjør det på testen – selv ikke du.
Hvor mye innsats ville du lagt i en sånn test?
Hvert tredje år må 5500 norske 15 åringer ta en sånn test – den såkalte Pisa-testen. Ved forrige test deltok mer enn en halv million barn fra 72 land.
Liten grunn til bekymring
Det er vanskelig å overvurdere betydningen rangeringen av lands prestasjoner på denne testen har på utforming av skolepolitikk. Norge ligger typisk midt i feltet blant OECD-land, noe som har utløst reaksjoner på linje med hva vi kunne forventet om Norge kom hjem fra vinter-OL uten gull. Våre politikere har stemplet landet vårt som «skoletaper» og tatt dramatiske grep for å løfte oss ut av elendigheten.
Heldigvis er det gode grunner til at våre politikere ikke behøver å være så skrekkelig bekymret over testresultatene.
Forskjellene mellom testresultatene i Norge og i de landene som gjør det best, som Singapore og Kina, skyldes ikke nødvendigvis forskjeller i kompetanse. Forskjellene kan også skyldes ulikhet i motivasjon til å yte innsats på en test som ikke har noen betydning for elevene selv. Som professor Svein Sjøberg har påpekt, er det god grunn til å tro at norske ungdommer er mindre motivert til å yte maksimalt på Pisa-testen enn ungdommer i enkelte asiatiske land, som har en helt annen testkultur.
Penger for riktige svar
En gruppe forskere har nylig testet i hvilken grad forskjeller mellom land på toppen av den internasjonale rangeringen og land lenger nede kan skyldes forskjeller i den innsatsen elevene yter («Measuring Success in Education: the Role of Effort on the Test Itself» av Uri Gneezy og medforfattere). Forskerne studerte hvordan 15 åringer i USA og Kina (Shanghai) gjorde det på matematikk modulen i Pisa-testen.
I 2012 tronet Shanghai på topp av denne rangeringen, mens USA var helt nede på 39. plass. Spørsmålet forskerne stilte, var om forskjellene mellom Shanghai og USA delvis reflektere forskjeller i motivasjon. For å få svar på dette ba forskerne to grupper av ungdommer i hvert land om å gjennomføre testen.
Den første gruppen fikk testen uten noen form for ytre motivasjon. Forskjellen i gjennomsnittlig score i de to landene var da like stor som den var på Pisa-testen i 2012. I den andre gruppen fikk ungdommene beskjed om at de ville få betalt penger per riktig svar.
motivasjon avgjørende
Hvis ungdommene i den første gruppen gjorde så godt de kunne, ville man ikke forvente at de som fikk betalt ville gjøre det bedre. Dersom mange i den første gruppen derimot var umotiverte, ville man forvente at den prestasjonsbaserte belønningen førte til bedre resultater. Funnene fra studien er slående: Et ytre motiv i for av penger hadde ingen effekt på resultatene i Shanghai, men førte til vesentlig bedre resultater i USA.
Effekten i USA tilsvarte en forbedring som ville ha løftet USA fra 39. plass til 19. plass på Pisa-rangeringen.
Studien viser med andre ord at mye av forskjellene i lands prestasjoner på Pisa-testen trolig skyldes variasjon i motivasjon og ikke i kompetanse.
Hvorfor det finnes slike store forskjeller i motivasjon, sier ikke studien noe om, men det er nærliggende å tro at det blant annet dreier seg om at hvilke signaler ungdommene får fra lærere og foreldre om betydningen av testen.
«Pisa-landslaget»
For politikere som ønsker at Norge skal klatre på Pisa-rangeringen, gir studien en enkel løsning: Vi må sørge for at de norske elevene som tar testen, blir mer motivert. Dessverre kan vi ikke betale ungdommene, men vi kan heldigvis motivere dem på andre måter.
Vi kan for eksempel fortelle elevene at de deltar på det norske «Pisa-landslaget». De må forklares at de er skolens svar på skiløperne Marit Bjørgen og Johannes Høsflot Klæbo og at deres innsats på testen er like viktig for fedrelandets ære som innsatsen på en ankeretappe i vinter OL.
Alternativt kan vi la politikerne ta testen i stedet for elevene. Politikerne mangler kanskje kompetansen, men motivasjonen til å bruke testen som begrunnelse for reformer er tydeligvis på topp.
Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 8. desember 2017.
Les mer:
