Nærpolitikkreformen
Senterpopulismen i Norge er, objektivt sett, et paradoks.
I motsetning til i land som USA og Storbritannia, har ikke norske urbanisters suksess gått på bekostning av inntekt og levekår for dem som bor i mer spredtbygde områder. Tvert imot: Medianinntekten har de siste ti årene vokst mer i Tolga enn i Oslo og Nittedal, og mer i Ullensvang og Jølster enn i Bergen; og i øyeblikket er det Oppland og Sogn og Fjordane som kan skilte med den laveste arbeidsledigheten i landet.
Lyder hult
Trygve Slagsvold Vedum er heller ingen Donald Trump. Han leder det partiet som har vært med i flest regjeringer de siste 50 årene. Som sådan kan han, på partiets vegne, påberope seg deler av æren for at hele Norge er et godt sted å bo for folk, fe og villere dyr. På den annen side må han og partiet i så fall også ta deler av skylden for de sidene ved samfunnsutviklingen som partiet ikke liker - som flytting og urbanisering og de endringene i administrative inndelinger og offentlige tjenestetilbud som naturlig følger av det.
Det lyder spesielt hult når Vedum snakker om Oslo-arroganse - ikke fordi han nødvendigvis tar feil, men fordi hans parti satt i regjering i åtte år uten å gjøre det minste for å svekke hovedstadens maktposisjon: De sa den gang at de skulle flytte 6.000 mektige ut av Oslo. Da de forlot regjeringskontorene var det 7.000 flere statsansatte der enn da de kom inn. At partiets suksess objektivt sett er et paradoks, betyr selvfølgelig ikke at den politisk sett er det.
Riv, rav, ruksende gal
I politikk kommer man langt med et sjarmerende smil og en god historie, og Slagsvold Vedum har begge deler. Vedums gode historie er at embetsverk og regjering ikke tar folk utenfor Oslo på alvor. De skjønner ikke hvor utrygge folk føler seg når politi erstattes av ulv; de tar ikke hensyn til den maktesløsheten folk opplever når kommuner slås sammen mot innbyggernes ønsker; og når selv Stortinget gjør opprør, behandler de til og med de folkevalgte som en urolig skoleklasse som må bringes i orden ved et spanskrør av tvilsom jus og henvisninger til internasjonale konvensjoner.
Historien er sannsynligvis riv, rav, ruskende gal. Politireformen vil trolig gi større trygghet for folk i hele landet når den en gang er sluttført (om da ikke alle ressursene forsvinner i terrorfryktens dragsug). Ulven er nok mindre farlig enn biltrafikken i grisgrendte strøk. Deltagelsen i de lokale folkeavstemningene om kommunesammenslåing viste at folk flest ikke bryr seg noe særlig mye om kommunegrenser i det hele tatt. Og skoleklassen - som har lovgivende, men ikke dømmende myndighet - valgte selv å gi seg inn på lovfortolkning istedenfor lovgivning.
Grov undervurdering
Det interessante er imidlertid ikke om historien er riktig eller gal - det er hvorfor den er god. Hvorfor vinner Senterpartiet gehør blant velgerne? Én viktig grunn er at historien tross alt har en liten kjerne av sannhet i seg. Regjeringsapparatet tar nok folk på alvor, men det virker av og til som om man ikke har særlig høye tanker om folks intelligens.
«Nærpolitireformen» er det beste eksempelet. Intensjonen var sikkert god, og det er også kanskje sannsynlig at sluttresultatet vil bli bra. Når reformen i første runde bare innebærer kraftig økning i antall ansatte i Politidirektoratet i Oslo, er det imidlertid en så grov undervurdering av folks intelligens å gi reformen det navnet den har fått at man må lure på intelligensen til forslagsstilleren. Håndteringen av kommunereformen er ikke stort bedre.
Man kan ikke ustraffet først snakke varmt om frivillighet og så ende med å bruke tvang. Regionalpolitikken er et tredje eksempel. Solberg-regjeringen har forstått at det distriktene trenger for å overleve, er sterke byer som regionale lokomotiver; og den handler deretter. Det er noe helt annet enn distriktspolitikk i tradisjonell forstand. Jammen, så si det da - klart og tydelig! Populister lever høyt på double-talk og ansvarlige omtrentligheter. En tydelig, men ærlig, nærpolitikk er den beste vaksinen.
Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 22. april 2017.