Tilhører de neste tiårene den ene eller de 99 prosentene?
Øyvind Thomassen
Finansmarkedene må alltid reddes
Det er de rike, de som eier mest av aksjer og eiendom, som alltid reddes av sentralbankene, skriver NHH-forsker Øyvind Thomassen i DN.
Occupy Wall Street begynte, med demonstrasjonen i Zucotti Park i New York. Slagordet var «vi er de 99 prosentene», og tanken at økonomien er rigget til fordel for de én prosent rikeste. Nå med et mer venstredominert storting her i Norge, er det tid for å spørre: Tilhører de neste tiårene den ene eller de 99 prosentene?
En ny økonomisk verdensorden ble etablert under finanskrisen i 2008, og sementert under koronapandemien i 2020: Hver gang finansmarkedene faller kraftig, trykker sentralbankene penger i en uhørt størrelsesorden for å kjøpe verdipapirer.
Resultatet er at prisene på finansielle eiendeler stiger, etter hvert forbi nivået før krisen, og de rike blir rikere. Denne ordningen gir markedsaktører incentiver til å ta stadig mer risiko, slik at krisene blir større, og medisinen derfor kraftigere for hver runde.
Tenk deg at du spiller Monopol. Du har hele tiden passet på å ha litt kontantreserver til uventede utgifter. Din tante, derimot, har strukket strikken i det lengste – hoteller på hele langsiden før start, men ikke en krone igjen. Så trekker hun sjansekortet «Dine hus og hoteller brenner».
Men dette er siste utgave av Monopol – aktualisert med en handlekraftig sentralbank. Ved et negativt sjokk i markedene, pøses penger inn i markedene for, som det står, «å hindre at systemisk viktige institusjoner kollapser, og sørge for at spillet går videre».
Formuesskatt? Ja, men ikke for folk flest
Et nytt storting hvor tyngdepunktet har skiftet mot sentrum og venstre, har en unik sjanse til å vedta en progressiv formuesskatt som burde ha langt bredere appell blant velgerne enn den vi har i dag, skriver NHH-forsker Øyvind Thomassen i DN.
Alle får utbetalt 8 000 kroner per gate de eier. Din tantes hoteller blir stående. Jevnlige stopp på Trosterudveien og Rådhusplassen tapper gradvis de andre spillerne, og hun står igjen som vinner.
Sentralbankene i rike land har siden mars 2020 trykket penger som aldri før, og brukt dem til å kjøpe opp den nye statsgjelden som var blitt utstedt for å betale for koronastøtteordninger. Etter hvert som alle ble overbevist om at det var mye penger i omløp, økte også privat etterspørsel etter verdipapirer. Da vaksinen kom, ble resultatet nye aksje- og boligprisrekorder.
Egentlig er dette det samme som skjedde i årene etter finanskrisen. Røttene går helt tilbake til krasjet i 1987 og dotcom krisen i 2000. Den såkalte «Greenspan put» var en uuttalt garanti om at aksjekursene aldri ville tillates å falle for mye, uten at sentralbanken ville komme til unnsetning.
Det har imidlertid vist seg vanskelig for sentralbankene å selge seg ned igjen og returnere til en slags normaltilstand. Da Fed-sjef Bernanke i 2013 ymtet om at kjøpstakten for statsobligasjoner skulle roes ned, ga han opp etter at markedene falt i det såkalte «taper tantrum».
Det mest sannsynlige scenarioet er derfor at hver nye store krise i årene fremover på nytt vil doble balansen til sentralbankene.
Øyvind Thomassen
Det mest sannsynlige scenarioet er derfor at hver nye store krise i årene fremover på nytt vil doble balansen til sentralbankene. Markedene vil oversvømmes av penger, og alle aktivapriser vil sette nye rekorder.
Som den britiske sentralbanken forklarer på sin nettside, virker kvantitative lettelser ved å øke aksjeprisene, slik at husholdninger og selskaper som eier aksjene blir rikere. Dermed bruker de mer penger, hvilket stimulerer økonomien.
Ironisk nok er det dermed eierklassen, som så ofte tar til orde for individuell selvhjulpenhet, og mot statens innblanding i økonomien, som mer enn noen andre nyter godt av hjelp fra myndighetene.
– Det er ingen skam å snu, Sanner!
Bare en liten del av støtten har gått til bedrifter som har blitt direkte rammet av smitteverntiltak. Ordningen har ført til betydelige overføringer til rike kapitaleiere som selv er i stand til å håndtere risiko og hente ny kapital i markedet.
For det er de rike, de som eier mest av aksjer og eiendom, som vinner. Det er deres formuer som først og fremst sto på spill i 2000, 2008 og 2020. Men finansmarkedenes velbefinnende er så avgjørende for finansiell stabilitet, og så sammenvevd med resten av økonomien, at man ikke lenger har noe annet valg enn å trå inn med nytrykte penger og redde dagen hver gang krisen truer.
En rasjonell diktator ville sagt at dette ikke går. Betalingssystemet, bedrifters tilgang på kreditt, og husholdningers tilgang på boliglån, er like viktige elementer av et moderne samfunn som vann, avløp og strøm. De må derfor løsrives fra det kasinoet moderne finans er blitt, slik at markeder kan krasje, og investorer tape alt, uten at de tar hele økonomien med seg i fallet.
Men vi har ingen slik diktator. Dermed er det ingen vei utenom. Markedene må alltid reddes.
Øyvind Thomassen
Men vi har ingen slik diktator. Dermed er det ingen vei utenom. Markedene må alltid reddes. Moralsk hasard vil gjøre at alle tar så mye risiko de bare kan. Mekanismen kjenner vi fra det norske boligmarkedet: Siden prisene alltid går oppover, blir du fattig hvis du er redd for å låne for mye. Resultatet vil bli som i Monopol: den som har, ham skal gis, og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har.
Kronikken var først publisert i DN 21.september 2021.